Amandas appell
Amanda-prisen trenger ikke flere kontroverser. Da blir den mindre verd enn den allerede er.
Før trusselen om boikott av neste års Amanda-prisutdeling kom denne uken fra teamet bak regissør Joachim Triers kinoaktuelle «Thelma», så det nesten ut til at 2017 skulle bli det roligste og mest harmoniske Amanda-året i manns minne. Ingen hårreisende avgjørelser, ingen soleklare forbigåelser, bare noen ørsmå habilitetsspørsmål, ingen tungtveiende priser delt ut i all hast og mer eller mindre hemmelig i Haugesund rådhus’ bystyresal om formiddagen før kveldens show.
Showet var dessuten for en gangs skyld ikke så utpreget pute-tv som det ofte har vært. Skuespiller Pia Tjeltas ledelse var stødig og humoristisk, og showet ble det som det egentlig er: En kabaret der ikke alle som opptrer er like godt forberedt, og dessuten ikke enige om hvilket toneleie som gjelder. Denne provinsielle basunen av et kulturarrangement landet for en gangs skyld på bena.
Mange var veldig glade, men andre kanskje litt skuffet over storeslem til «Kongens nei», for regissør Erik Poppe og hans team tok med seg åtte av de 20 statuettene som var til utdeling denne gangen. Én av dem var for beste norske kinofilm, der et av kriteriene for kategorien er at filmen skal ha publikumsappell. Men siden utmerkelsen gikk til en film som både har høye kunstneriske kvaliteter og høyt besøkstall, skulle man kanskje tro at kritikerne av kriteriene ville slå seg til ro med det.