Det er ikke gjort noe forsøk på å skjule at «Bølgen» er en katastrofefilm som har fulgt oppskriften til punkt og prikke. Alle elementene er med slik vi kjenner dem, fra «Jurassic Park» til «The Day After Tomorrow».
Samtidig treffer den nærmere øyet, for å låne svenskenes uttrykk. Man trenger ikke være lommekjent i Geiranger for å ha et forhold til stedet; det gir gjenklang både i en felles nasjonal stolthet over den mektige naturen og i følelsen av det lille, norske lokalsamfunnet. Skjønt «Bølgen» skaper ingen umiddelbar lyst til å reise til Geiranger. Til det er filmen rett og slett litt for god, i sin genre.
Regissør Roar Uthaug åpner filmen med autentiske bilder fra andre rasulykker i Norge, ulykker som har tatt mange menneskeliv og skapt sår i naturen og historien. Så fokuserer han på den lille kjernefamilien som er i ferd med å flytte fra Geiranger til Stavanger.
Mor og far (Ane Dahl Torp og Kristoffer Joner) skal bare gjøre seg ferdig med sin siste arbeidsdag først, henholdsvis på hotellet i bygdens sentrum og på den geologiske målestasjonen oppe i fjellsiden. Men så skjer det selvfølgelig noe.
Uregelmessigheter i målingene av fjellets bevegelser over fjorden skaper uro. Og den uroen er det grunn til å ta på alvor.
Å fortelle at fjellet raser og bølgen kommer, er ikke å røpe for mye, tittelen tatt i betraktning. Og sannelig er bølgen et imponerende skue som ikke står noe tilbake for filmatisk effektmakeri på den andre siden av Atlanterhavet. Men i den trange norske fjorden har filmskaperne albuet plass til de emosjonelle detaljene, de som huker oss fast i det menneskelig dramaet.
Se traileren her:
Oppskriftsmessig, javel, men omhyggelig og med godt blikk. Som hotellsjefen (Torp) idet hun blafrer gjennom en perm i resepsjonen. Litt baki ligger katastrofe- og beredskapsplaner det aldri har vært bruk for. Hun ofrer dem knapt et blikk. Eller det korte øyeblikket vi ser ansiktsuttrykket til lille Julia (Edith Haagenrud-Sande) idet hun skjønner at hun kanskje aldri får se mamma, pappa og storebroren igjen. Den danske hotellgjesten i fortvilet og livsfarlig panikk.
En regissør med mindre kontroll over virkemidlene, ville kanskje latt seg friste til å rope til oss om de sterke følelsene, om faresignalene, om de skjebnesvangre unnlatelsessyndene. Roar Uthaug prikker oss forsiktig på skulderen. Han lar seg sjelden friste til å la bølgen skylle over oss med alle følelsene på en gang; de er nennsomt porsjonert. Den voldsomme, bokstavelig talt altoppslukende katastrofen tar filmen forøvrig seg av.
Én liten ergrelse dukker opp, når det er innelyd, ikke utelyd idet fjellvokterne befinner seg i fjellsprekken for å undersøke hvor ille det står til. Men pytt. Dramatikken overdøver lydarbeidet i scenen.
Det finnes sikkert dem som kommer til å ivre etter å plukke filmen fra hverandre som en gedigen klisjé. Men det er helt unødvendig. Det er ingen som legger skjul på at «Bølgen» befinner seg sist i endeløs rekke av filmer som er laget i samme støpeformen. Skal man først bruke den formen, kan man like gjerne gjøre det godt, slik Uthaug og teamet hans forøvrig har gjort. Torp og Joner gjør gode, troverdige figurer ut av rollene sine innenfor det universet de har å spille på. Birollene er med på å fylle ut det samme universet.
Den lokale forankringen gjør den mer virkningsfull for hjemmepublikumet, skjønt vi skal ikke se bort fra at i kjølvannet av «Bølgen» kommer en hissig geologdebatt slik historikerne kranglet om «Max Manus». Det vil i så fall være underholdende i seg selv.
Øyvor Dalan Vik skriver om film i Dagens Næringsliv
Les også:
«Børning» til topps under Amanda-utdelingen
Nå er hun størst i Norge på Instagram
Se video: Dette er de nye Bond-pikene: