«Star Wars – The Force Awakens» er en spektakulær overraskelse. Ikke bare holder den høy standard rent teknisk sett, det er også den første Star Wars-filmen siden 1983 som er et actioneventyr nesten på egne ben, der ingen scener blir snakket i hjel med uutholdelige handlingsreferater, men tvert i mot forteller oss hva som skjer ved hjelp av lyd og bilde. «Star Wars – The Force Awakens» er med andre ord en film.
Rett nok er det en ordrik introduksjon til hva som er skjedd i galaksen langt, langt borte – vi har tross alt beveget oss tretti år videre fra handlingen i «Jediridderen vender tilbake» fra 1983. Men så slippes vi rett ned i et ublidt ørkenlandskap der vi introduseres for en ny skikkelse som strever med å få tilværelsen til å henge sammen, en ung kvinne vi forstår skal få stor betydning for den videre fortellingen. Det viser seg raskt at hun har evner utenom det vanlige, og det skal komme godt med.
Les også: Billettrekord for Star Wars
Samtidig henvender «The Force Awakens» seg med et vennlig nikk til oss som ikke tilhører den store skare av svorne fans, mens som har et tilstrekkelig nostalgisk forhold til de tre første filmene som kom til at de tre neste ble en lidelse. Vi gjenkjenner historien fra filmene som kom mellom 1977 og 1983, gamle kjente dukker opp, om enn på uventede steder og med andre oppgaver i det store spillet enn vi hadde forventet. Det er ingen kosetur for gamle dagers skyld vi blir tatt med på; når kraften våkner til liv igjen viser stjernekrigerne seg fra de mest brutale og nådeløse sider.
For å opplyse de aldeles uinnvidde: De tre filmene som hadde premiere på 1970- og 80-tallet er etter hvert blitt kapittel IV, V og VI i fortellingen om stjernekrigene, da de på 2000-tallet ble supplert med tre kapitler med forhistorie.
Kapittel I, II og III var handlingsmessig uregjerlige mastodonter som dessuten var filmatisk undermåls og med uinspirerte skuespillere som veivet med armene foran en blå skjerm og hadde studioklang på stemmen enten de befant seg ute, inne eller i kamp på liv og død. Teknisk sett var det så mange blundere at det til og med måtte ergre den mest ihuga tilhenger; det var ingen som var enige om hvor kraftig tyngdekraften egentlig var, og duellene med lyssverd fremsto aller mest som oppfinnsom ergoterapi.
Det finnes definitivt nok av dem som beundrer – ja nærmest tilber – George Lucas for å ha funnet på Star Wars-universet, men man kan vanskelig påstå med troverdigheten i behold at han er en talentfull regissør.
Det er J.J. Abrams («Star Trek», «Mission Impossible III») som har overtatt regioppgaven for det syvende kapittelet som foreligger som verdenspremiere i Norge i dag. Og han har trimmet hengebuken av pretensiøs pratsomhet til en stram sixpack av et actioneventyr man kan knytte seg emosjonelt til uten å ofre selvrespekten. Og til alt overmål er dette kapittelet fullt av humor, i den grad at latteren satt løst i salen opptil flere ganger under gårsdagens strengt bevoktede pressevisning. Og det var ikke på grunn av ufrivillig komikk.
Fremdeles er det nok vanskelig å tre inn i handlingen uten å ha noen som helst forkunnskap om Luke Skywalker (Mark Hamill), prinsesse Leia (Carrie Fisher) og Han Solo (Harrison Ford). Men for tilhengerskaren kommer «The Force Awakens» til å fremstå som et fyrverkeri over all forventning. Siden Lucasfilm ikke har tatt dem helt på alvor siden 1983, var det kanskje på tide.
Se DNtv: Star Wars-feber før verdenspremieren:
