– Det var utrolig at de klatret opp her for 200 år siden. De var tøffe i gamle dager. Helt sykt, sier Øyvind Salvesen (30) mens han rister litt på hodet av våghalsene fra en tid da hjelpemidlene i beste fall besto av et tau bundet rundt livet.
Rogalendingen kjenner på sin egen moderne kamkilesikring. Den er klemt inn i en sprekk i fjellet, en halvmeter til siden for en gjennomrusten bolt.
Det er historiske fotspor i landemerket der elevene på tindeveilederutdannelsen til Nortind finner veien oppover Romsdalshorn.
– Jeg kjenner jeg får frysninger av og til. Det føles ofte som om jeg har valgt rett, sier Salvesen.
Tidligere i sommer gjennomførte han den første klatringen opp Preikestolen. Plassert i det vertikale terrenget er han en av de syv som har sluppet til, for å kunne bli en del av fjellføringens selebre selskap.
Veien til bransje
I Alpene finnes familier der generasjoner langt tilbake i tid har videreført arven som fjellguider. Selv om lokale kjentfolk viste vei for pionerer mot Skagastølstindene allerede før overgangen til 1900-tallet, er derimot yrket her til lands av nyere tid.
Han kjenner fjellene her bedre enn de fleste.
Med bena i kors på en fjellhylle sitter Leif Magnussen høyt oppe i en renne, som skjærer oppover i fjellet. Han var en av dem som fikk føle den harde virkeligheten da guiding var en langt mer usikker levevei.
– Mellom 1995 og 1999 var vi kastet ut av Jotunheimen nasjonalpark. Det var kort sesong fra før, men da vi ikke engang kunne jobbe der, fordi vi var basert i Oslo og ikke hadde kontor med lokal tilknytning, ble valget enkelt, sier Magnussen.
På fritiden er førsteamanuensen ved Høgskolen i Sørøst-Norge president i Nortind. Organisasjonen er den som har utdannet tindeveilederne etter internasjonal standard i Norge siden starten av 80-tallet.
Ser trøbbel i fjellet
Jakken er prydet med en diskré nål. Det er den synlige belønningen til de som klarer seg gjennom hele løpet.
Ikke alle når dit.
Nortind-presidenten ser problemer i den norske fjellheimen, som blir stadig mer populær. I alpelandene er arbeidet regulert slik at bare internasjonalt godkjente tindeveiledere kan jobbe i bratte fjellområder. I Norge er det ikke regulert på samme måte.
Han påpeker at det finnes en del flinke fjellfolk som ikke er utdannet innenfor deres system. Men han er klar på at klare krav bør gjelde for dem som vil ha fjellføring som levevei.
– Vi er blitt et dumpingland for fjellturisme. De som ikke har lov til å jobbe i Europa, kan jobbe i Norge. Så da kommer de som ikke er kvalifisert etter internasjonale krav for eksempel til Norge med egne gjester for å jobbe. Det er fritt frem her og på Island, sier Magnussen.
Men det er uenighet i fjellmiljøet, der flere aktører utdanner folk rettet mot friluftslivet.
– Vi får høre at vi er strenge og elitistiske. At vi ønsker å regulere og stiller for høye krav, og at det ikke er realistisk at alle kan få kvalifiseringen, sier Magnussen.
Stoppet etter ulykker
Det er imidlertid ikke skyfritt over de internasjonalt sertifiserte guidene, heller. Det har skjedd ulykker flere steder. I Alpene har situasjonen vært så alvorlig at franske myndigheter satte guideutdannelsen i landet på vent for en periode, fordi ulykkestallene var stygge.
– Det handler om å motarbeide konkurransementalitet som kan oppstå rundt trofétopper som Romsdalshorn, Stetind og Store Skagastølstind, der noen folk kommer med lite erfaring og skal opp og ferdig med det. De er ikke interessert i å betale noe mer enn bare for å komme på toppen. Det er viktig å skape aksept i miljøet for at det ikke er om å gjøre å gå på toppen for enhver pris, sier Robert Caspersen.
Fotsålene til den erfarne klatreren har fått en real omgang etter tidenes raskeste kryssing av Grønland før sommeren. Nå beveger veilederen for Nortind-kurset seg med letthet rett under toppen.
– Vi er betalt for å ta ubehagelige og riktige avgjørelser. Det kan være veldig upopulære beslutninger å ta. Men vi prøver å engasjere gjestene til å få et medansvar på turene ved å legge frem fakta om det vi driver med, sier Robert Caspersen.
– De tallene er nok ganske stygge i forhold til inntjening og kunne nok kommet dårlig ut i forhold til offshorejobb eller turnusarbeid, sier Salvesen.
Risikerer to års utsettelse
Elevene er sluset gjennom en tøff utvelgelsesprosess før de får plassert foten inn på utdannelsen. Men for i utgangspunktet allerede proffe fjellfolk er veien gjennom lang. En rekke kurs skal kontrollere at ferdighetsnivået er akseptabelt.
– Det er mye som står på spill. Skulle man være uheldig å stryke på et slikt kurs, så betyr det to års utsettelse i utdannelsen, sier Bjørg Selvåg (31).
Den tidligere minedykkeren i Forsvaret er vant til sikkerhetskrav. I fjellet skal hun være garantien for at det ikke går galt.
Solen har tittet gjennom skylaget der gjengen står og skuer ned mot Romsdalen 1500 meter under. Trollveggen, Nord-Europas høyeste loddrette fjellvegg steiler opp på andre siden av dalen.
– Det går lang tid mellom hver dag jeg ikke har på meg klatresele. Jeg kan kjenne den på lårene selv om jeg ikke har den på meg. Den er alltid på, for å si det slik, sier Salvesen.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.