Ti års forskning for førsteamanuensis Gunnar Bergersen (45) ved Universitetet i Oslo (UiO) kan oppsummeres i ett spørsmål:

Hvordan kan man få vite hvor dyktig en dataprogrammerer egentlig er?

Forskningen har også blitt til en kommersiell satsing. Bergersen har startet selskapet Technebies, som skal tilby bedrifter testverktøyene han har utviklet gjennom forskningen.

For norske ledere sitter og grubler på det samme spørsmålet når de skal ansette programmerere – en kompetanse de nokså ofte selv ikke behersker, ifølge direktør for internett og nye medier Torgeir Waterhouse (44) i IKT-Norge.

Han og Bergersen peker på fire ting ledere gjerne velger å se på som «erstatning» for kompetanse når de skal leie inn eller ansette.

  • Erfaring. – Erfaring blir den vanlige målestørrelsen. I dagligtale setter man nesten likhetstegn mellom erfaring og kompetanse, sier Bergersen.
  • Pris – med en tanke om at dyrt må bety høy kvalitet.
  • Programmererens egen vurdering av hvor flink han eller hun er. I bunn og grunn det man får ut av et jobbintervju.
  • Anbefalinger fra nettverk eller et konsulentselskaps interne rangering av sine programmerere.

Men er noen av de fire strategiene særlig gode?

Erfarne ikke alltid bedre

Bergersen forsket ved Simula Research Lab. Der lot han 360 programmerere løse tolv oppgaver over én dag.

Gruppen ble delt i tre: Juniorer med under to års erfaring, seniorer med mer enn fem års erfaring og de imellom med to til fem års erfaring.

Overlappingen mellom gruppene viste seg å være enorm.

  • Den dårligste kvartparten av seniorene var ikke bedre enn halvparten av juniorene.
  • Den beste kvartparten av juniorene er minst like gode som halvparten av seniorene.

Bruker du erfaring som kriterium for hvem du velger, vil du altså fort velge feil.

– Det er en vanvittig spredning, selv blant seniorkonsulenter, sier Bergersen.

Dyrt og dårlig

Hva så med pris?

I forskningsarbeidet ved Simula Research Lab ble 36 selskaper bedt om å legge inn anbud på utvikling av et it-system. Pristilbudene varierte stort, fra noen titusener til godt over en halv million.

Senere forskning fra både Sintef og en annen doktorgradsstipendiat så på fire av selskapene hvor det skilte mye mellom pristilbudene. De fant bare mindre forskjeller på systemene de fire hadde utviklet.

At høy pris gir høy kvalitet, er dermed heller ikke nødvendigvis sant.

Flinke vet hva de ikke kan

Problemene med å basere seg på hvor flinke programmererne selv sier de er, er mer åpenbare:

Et kjent studie, Kruger & Dunning (1999), har vist hvordan flinke og smarte folk vet hva de ikke kan, og dermed rangerer seg selv for lavt. Og motsatt skjønner ikke inkompetente hva de ikke kan, og rangerer dermed seg selv for høyt.

Peker på it-skandaler

– Dette går jo rett på alle it-skandaler vi har hatt i Norge. Det er påfallende lite søkelys på kompetansen til de som utvikler systemene, sier professor Dag Sjøberg (55) ved UiO.

Han har vært Bergersens veileder og har siden 1999 stått sentralt i arbeidet med å bygge opp Simulas avdeling for programmering, som er blitt internasjonalt anerkjent.

Simula er også et av Norges Sentre for Fremragende Forskning.

Etter 17 års forskning på kompetanse og programmering, feller Sjøberg en hard dom over norsk ansettelsespolitikk:

– Det er mye feilansettelser for man mangler gode metoder for å vurdere den reelle kompetansen. I norsk arbeidsliv er det «som om en ressurs er en ressurs», ifølge Sjøberg.

– Man teller bare årsverk, sier han.

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.