Når prisen nærmer seg to millioner kroner, har man grunn til å forvente litt av en ny bil. Derfor kommer det ikke som noen overraskelse at Lexus' toppmodell LS 600hL liggger bra på veien, er relativt sprek, i hvert fall til å være en skikkelig tjukkas, og at den byr på komfort av det sjeldne. Med en lengde på godt over fem meter og en vekt på 2,5 tonn er den en ruvende gigant på veien.
Likevel tar den relativt beskjedent for seg av oljefatet. Det oppgitte forbruket er forbedret til 0,86 liter på mila, og CO2-utslippet til 199 gram per kilometer. I klassen for kolosser som skal frakte de få, men viktige i samfunnet, er dette svært bra. På den annen side er det 112 gram mer enn den minste av Lexus-hybridene, som rommer flere passasjerer, om enn ikke så viktige folk.
Det mest spennende med å kjøre de ypperste modellene fra ulike merker er å finne ut av hva de kan by på når det gjelder nyskapninger. Det er som regel øverst i hierarkiet det starter, så drypper det på klokkerens mer folkelige bil senere.
Her er det selvfølgelig et vell å ta av også når det gjelder LS 600h. Alt er lagt til rette for at også de som sitter i bilen skal ende opp som tjukkaser. Alt er innen en knapps rekkevidde, og alt styres elektrisk. Selv setebeltehøyden foran er regulert via en knapp på døren. Det eneste betenkelige med akkurat den funksjonen er at den ikke er synkronisert med resten av seteinnstillingene som kan forhåndslagres. I verste fall må man trykke på to knapper før man sitter som man skal.
Vår testbil hadde så mange knapper og reguleringer i baksetet, at det opptar hele midtplassen, den er dermed en fireseter. Og essensen i denne bilen ligger da også akkurat der. Alt er lagt til rette for personen som sitter i høyre baksete. Det eneste som mangler for at personen som sitter her skal kjenne igjen at dette er første klasse, er en gardin slik at man slipper å se den gemene hop i resten av bilen. Ikke for det, det er ikke akkurat Braathens Back å sitte i et av de tre andre setene i bilene heller, men man får liksom ikke strekt seg helt ut, eller diktert de andres sittestilling på samme måte som bilens baksetesjåfør.
Fra førerens perspektiv var det som imponerte mest egentlig de automatiske fjernlysene. Vi har sett slikt i langt billigere biler, men ikke vært helt fornøyd med funksjonen. I Lexus er det neppe noen ingeniører som trenger å begå harakiri i skam over denne funksjonen. Den fungerte nær perfekt, og skjermer motgående og medgående trafikk for fjernlysene dine på en svært snedig måte. (se video øverst i saken).
Prinispielt og tradisjonelt kan man jo mene at statsmenn skal fraktes i resultatet av tysk ingeniørarbeid. Det var dét Toyota ville ha en slutt på da de skulle overgå tyskerne med en bedre kopi i 1989. Nå, snart 25 år etter, er det virkelig ikke noe å utsette på Lexus LS. Kanskje med unntak av hvis man er vant til øl, pølser og surkål, så er det ikke bare bare å endre kosthold til ris, rå fisk og sake. Det finnes neppe noe mer konservativt bilkjøpende publikum enn i dette segmentet.
Det er mange raskere biler enn denne, men ingen i denne klassen som slår Lexus på utslipp, og enda viktigere: komforten er satt i system, og skal vanskelig kunne overgås.
Les test av Audi S8: Denne bilen gir frysninger på ryggen
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.