Jeg skjønner ikke deg som er uenig i at Citroën DS nylig ble kåret til verdens vakreste bil . DS ligner jo musikeren Serge Gainsbourg: en perfekt kropp med paddetryne. I likhet med den franske enfant terrible nummer én, og forsåvidt en gammel roquefort, har bilen en sterk karakter som utfordrer smakssansene, mens Ferrarien på annenplass bare er pen. Så hva er problemet? Timingen for denne missekonkurransen til magasinet Classic & Sportscar var også riktig, for samme uke annonserte Citroën med brask og bram at DS blir gjenfødt. Det vil si at verden et par dager ble lurt til å tro at legemet skulle gjenoppstå. Imidlertid viste det seg raskt at det kun dreier seg om navnet.
 
Revolusjon. Da «den nye DS» ble avduket i Paris femte februar ventet mange å få se en bil som er like moderne som den originale DS fra 1955. I stedet rullet en liten tass inn på podiet. Det er fortsatt litt for tidlig å beskrive konseptet DS Inside som en krysning mellom en Citroën C5 og en Mini: Vi fikk bare se nyheten i løpet noen minutter før den ble tatt av scenen og fraktet til Genève der den skal vises på den internasjonale bilutstillingen tidlig i mars.

Derfor har jeg lyst til å vente med å felle en endelig dom over den nye DS, men allerede nå røper de få pressebildene Citroën har frisjon.

For hva hadde du egentlig ventet deg?

En gang for lenge siden var bil noe veldig moderne, og den mest moderne av dem alle heter Citroën DS. På bilutstillingen i Paris oktober 1955 skrev pressen at en ufo hadde landet. Filosofen Roland Barthes sammenlignet DS-karosseriet med kledet til Jesus: Det så ut som det var fullstendig sømløst. DS var ett stykke, uten skjøter. Idealet var det moderne i en tid da selv designen til askebegre ga bakoversveis.

Over femti år senere ser verden helt annerledes ut. Hvilke biler fortjener å bli kalt moderne nå? Hvilke av dem er så revolusjonerende annerledes i formen at du blir i tvil om du ser på en bil eller et fly?

Bil er ikke lenger noe vi tenker på som moderne, men tvert imot som noen gammeldagse greier. Selv om relativt nye dingser som Iphone også så smått begynner å få litt retropreg, tilhører bilen slik vi kjenner den forrige århundre.
 
Hobbymodernist. Det er i denne sammenhengen at Citroën slipper nyheten som er ment å konkurrere med trendy bybiler. I motsetning til 1955 er det nå knapt noen som forventer eller krever at et nytt produkt skal se veldig moderne ut. Vi stiller egentlig ingen krav i det hele tatt, ut over at ordet «miljøvennlig» helst bør stå et sted i brødteksten annonsen. Citroën trenger derfor ikke finne opp hjulet på nytt når merket ønsker å ta innersvingen på Mini.

Riktignok kan det se ut som B-stolpen til DS Inside hinter tilbake til originalen, men resten av kroppen virker høyst ordinær. Og med ordinær mener jeg selvsagt lekker, spennende bildesign, fordi det er slike ord det er gått inflasjon i hos bildesignerne. Når en ny bil blir annonsert som «exciting», betyr det ofte skuffelse for oss hobbymodernister.
 
Selvopptatte urbanister. Men ettersom DS Innside knapt er vist i all sin prakt, skal vi selvsagt gi den en sjanse. Likevel er det paradoksalt at søstermodellen C3 Picasso, som nylig ble satt i produksjon, virker langt mer vågal i de ytre formene. C3 Picasso posisjoneres som rimelig transport mens DS Inside skal tiltrekke seg oss selvopptatte urbanister når den endelige produksjonsversjonen kommer på gaten våren 2010.

Det sies om Serge Gainsbourg at han kjørte mer rødvin enn bil. Nå gjelder det at de vanligvis så kunstneriske Citroën-designerne ikke bli for edruelige. På lang sikt kan det skade kreativiteten.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.