Når det går mot valg bruker de fleste politikere å snakke seg mot sentrum. Det er som regel der de vaklende velgerne finnes. Frankrike er annerledes.
François Hollande, sosialistpartiets kandidat før presidentvalget i april og mai, har de siste ukene skjerpet venstreretorikken. Han lover å innføre en kakseskatt som svir, 75 prosent (riktignok bare for dem med inntekter over en millioner euro, men likevel), han vil kaste pensjonsreformen som er innført under dagens konservative president Nicolas Sarkozy, han vil beholde 35-timers uken, og viktigst: Han vil reforhandle finanspakten som 25 av 27 EU-land sier de vil slutte seg til. Dette har hisset EU-partnerne såpass opp at statsledere som David Cameron, Angela Merkel og Mario Monti nekter å møte Hollande før valget.
Nicolas Sarkozy har på sin side tatt en solid populistisk sving mot høyre. Han lover å halvere antall immigranter fra 200.000 til 100.000 i året (og truer med å trekke landet ut av Schengen-samarbeidet hvis det ikke går). Han vil ha en kampanje for å «kjøpe europeisk».
Denne skjerpede språkbruken skyldes delvis at valget foregår i to valgrunder. Før 22. april vil kampen stå om å utmanøvrere fløykandidatene – for så å justere budskapet mot sentrum opp mot finalerunden 6. mai.
Samtidig er det få som egentlig tror det de hører.
Ved forrige valg lovet Sarkozy omfattende liberalisering i arbeidslivet. Det ble stort sett med snakket.
For Hollande, favoritten på meningsmålingene (selv om Sarkozy har hentet opp en del av forspranget), er det mer eksistensielt. Partiet hans har vært her før.
Det var bare ett – vesentlig – problem med dette siste sosialistiske eksperimentet i et stort europeisk demokrati: Det virket ikke.
Det er 17 år siden venstresiden hadde makten i Frankrike. Da sosialisten François Mitterrand vant presidentvalget i 1981, hadde de borgerlige styrt i 23 år.
Ronald Reagan og Margaret Thatcher var nettopp kommet i gang med sine høyrevridde svar på økonomiske nedgangstider. Mitterrand og hans statsminister Pierre Mauroy ville vise at det kunne gjøres helt annerledes. Man kunne ikke spare seg ut av krisen, hadde Mitterrand tordnet i valgkampen – og Frankrike hadde lyttet.
Sosialistene vant og gjorde det de hadde lovet.
Banker, forsikringsselskap og forsvarsindustri ble sosialisert. Arbeidsuken ble kuttet fra 40 til 39 timer, pensjonsalderen ble senket til 60 år, ferien økt fra fire til fem uker, minstepensjon økt med 30 prosent, minstelønnen skrudd opp med 20 prosent, og innvandringsreglene liberalisert – blant annet. Til gjengjeld måtte høytlønnede bidra mer gjennom en saftig «solidaritetsskatt».
Det var bare ett – vesentlig – problem med dette siste sosialistiske eksperimentet i et stort europeisk demokrati: Det virket ikke.
Mens det først ble jamret og klaget i Thatchers Storbritannia og Reagans USA, begynte folk der å føle at de fikk det bedre etterhvert som ledigheten og inflasjonen sank.
Franskmenn var mindre heldige. Prisstigningen fortsatte ukontrollert. Den høye ledigheten hadde bitt seg fast. Stimulansen av det innenlandske forbruket virket ikke etter den sosialistiske oppskriften.
Etter tre devalueringer på mindre enn to år var det slutt. I mars 1983 annonserte Mitterrand sin store politiske drosjesving, «tournant de la rigueur». Kampen mot inflasjon og kamp for gjenreisning av konkurransekraft ble prioriterte mål over natten. Kutt og nedskjæringer fulgte. Ny stigende stjerne i partiet og regjeringen ble den moderate Jacques Delors, mannen som noen få år senere skulle drive gjennom det åpne indre markedet i EU som president i Europakommisjonen.
Delors regnes som et av François Hollandes store politiske forbilder.
Derfor er det få som tar det alvorlig når Hollande brisker seg for venstresiden. Nervøse statsledere i Europa kan trolig ta det med ro, selv om det blir ny leieboer i Elyséepalasset i løpet av våren.
Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.