De som leter forsøker å rettferdiggjøre europeisk integrering, fristes alltid til å se bakover. De fremholder integrasjon som en av grunnene til at Europa sluttet å krige. Og det er sant at integrasjonen har skapt en av de fredeligste og mest fremgangsrike periodene i Europa på mange århundrer. Dette perspektivet er korrekt, men også ufullstendig. Det er like mange grunner til å søke en «stadig tettere union» i Europa i dag som det var i 1945, og disse grunnene er fremtidsrettede.
For 65 år siden var det globale bruttonasjonalproduktet (bnp) fordelt på en måte som ga Europa bare én rollemodell for sitt fellesmarked, nemlig USA. I dag står derimot Europa i overfor en ny verdensøkonomi, konstruert av globalisering og de fremvoksende markedene i Asia og Latin-Amerika. I dagens verden er stordriftsfordeler og innovasjonsnettverk viktigere enn noensinne. Innen 2016 – altså veldig snart – kan vi forvente at eurosonens bnp er lavere enn Kinas (ut fra kjøpekraftsparitet). Tilsammen vil Kinas og India kanskje være rundt to ganger så stor som eurosonens økonomi. På lang sikt vil G7-landenes bnp bli satt i skyggen av den raske veksten i de fremvoksende markedene.
I denne nye virkeligheten er politisk og økonomisk integrasjon i Europa livsviktig for å oppnå kontinuerlig velstand og innflytelse.
Eurolandene er både selvstendige og avhengige av hverandre, akkurat som individer i et samfunn. De kan påvirke hverandre på godt og vondt. God ledelse forutsetter at både individuelle medlemsland og EU-institusjoner overholder sine forpliktelser.
For det første må hvert euroland må ha orden i eget hus. Det betyr at myndighetene må føre en ansvarlig økonomisk politikk. I tillegg må kommisjonen og medlemsland kontrollere denne politikken, både budsjettet og andre tiltak som påvirker økonomien.
I et samfunn kan institusjoner som har ansvar for å opprettholde lov og orden, tvinge innbyggerne til å følge reglene. I eurolandene har regelverket, basert på overvåkning og sanksjoner, helt til nå vært avhengig av landenes vilje til å samarbeide.
Eurolandene er både selvstendige og avhengige av hverandre, akkurat som individer i et samfunn.
Hva kan gjøres hvis et medlemsland ikke oppfyller sine løfter? Land som mister tilgang til markedet kan bli tilbudt hjelp, mot betingelser. Land fortjener en sjanse til å rette opp situasjonen på egen hånd.
Denne tilnærmingen har likevel sine begrensninger. Et nytt trinn blir nå utarbeidet for land som gjentatte ganger bommer på sine politiske mål. På dette andre trinnet vil EU-myndighetene ha en større og mer autoritativ rolle i utformingen av landets budsjett.
Dette bringer oss videre fra dagens regelverk, der hvert land tar alle bestemmelsene selv. I stedet vil det ikke bare være mulig, men også obligatorisk i mange tilfeller, at EU-myndigheter tar direkte kontroll.
Denne ideen medfører også en ny forståelse av suverenitet. Men det er i alle EU-innbyggernes interesse at disse endringene blir iverksatt.
Jeg er helt sikker på at Europa i fremtiden vil utforme en ny type institusjonelt rammeverk. Hvordan vil det se ut? Er det for dristig å forestille seg et europeisk finansdepartement?Et fremtidig finansdepartement vil føre tilsyn med kontrollen av både budsjettpolitikk og konkurranseevne, og innføre «det andre trinnet» hvis nødvendig. Det vil også regulere og kontrollere EUs finanssektor, samt representere eurolandene i internasjonale finansinstitusjoner.
Den siste tiden har gjort det klart at en slik tilnærming er nødvendig.
Statslederne i EU diskuterer en traktatendring som kan skape sterkere økonomisk ledelse på EU-nivå. Og jeg vet at våre partnere i G20 ser på Europa som helhet, ikke som individuelle medlemsland.
Det virker dermed mer og mer som om det er dristig å ikke vurdere et europeisk finansdepartement på ett eller annet tidspunkt i fremtiden.
Et finansdepartement vil imidlertid bare være en del av Europas fremtidige institusjonelle rammeverk. Det er mulig å forestille seg at Europarådet etterhvert blir til EU-senatet, med Europaparlamentet som underhus. Likeledes kan Europakommisjonen bli den utøvende makten, mens EU-domstolen tar rollen som dømmende makt.
Gitt de europeiske landenes lange og stolte historie er det ikke tvil om at «nærhetsprinsippet» vil være svært viktig i fremtidens Europa, betydelig viktigere enn i dagens føderasjonsmodeller.
Mine oppfatninger er en europeisk borgers personlige oppfatninger. Europas fremtid ligger i hendene på landene og deres folk. Våre medborgere vil bestemme Europas retning. En felleseuropeisk debatt vil være sentral, uansett hvordan institusjonene utformer seg.
Som europeere identifiserer vi oss med våre nasjoner, tradisjoner og historie. Dette er Europas røtter. Men vi er også nødt til å spre våre grener utover.
Derfor bør vi ikke se tilbake. Vi må se fremover, til muligheter for felles forbedring, og til hvert lands potensial til å være sterkere og mer fremgangsrike innen en velfungerende union.
Jean-Claude Trichet var sjef for Den europeiske sentralbanken (2003-2011) og for Frankrikes sentralbank (1993-2003), og er nå medlem av styret i Den internasjonale oppgjørsbanken.
Copyright: Project Syndicate, 2011
Les også:
Nina Khrusjtsova:
Når tsaren taper ansikt
Nouriel Roubini:
Utsiktene for verdensøkonomien er ikke lyse
Christine Lagarde:
«2012 kan bli enda verre»
Kemal Dervis:
Tid for reform
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.