Etter konkursen fryktet familien et liv som gjeldsslaver. Nå takker familien Erichsen konkursen for at de er mangemillionærer.
- Vi følte at alt rundt oss raknet. Alt så mørkt ut.
Wiggo Erichsen sitter i stuen i hjemmet sitt på Kverneland på Jæren. For 20 år siden drev han en vekstbedrift. Alt så ut til å gå til himmels. Så gikk det med ham som med 31 av de siste års gasellebedrifter. Han ble et tall i konkursregisteret.
Formuestoppen
Ved siden av ham sitter kona Wenche. I stuen er det ingenting som tyder på at Erichsen-familien i 1984 var bankerott. I dag er Wiggo Erichsen en av bygdas rikeste menn. En vellykket gründer. Han har en reell formue på over hundre millioner kroner etter salget av Europris-kjeden ifjor. Nå vil han og Wenche bidra til å gi konkursrammede et ansikt.
De husker godt dagen da konkursen var et faktum.
- Vi hadde jo visst en stund hvilken vei det bar. Men da dagen kom var det ikke lett å gå til postkassen og hente avisen, sier Wenche.
Bare banken og leverandører hadde visst om problemene til Erichsen og hans dagligvarebutikker. De ansatte, familien og nære venner visste ikke noe om dramatikken bak fasaden.
Gråt
- De ansatte gråt da vi fortalte situasjonen dagen før vi gikk til skifteretten. Det var forferdelig, sier Wiggo.
Så kom oppslaget i Stavanger Aftenblad.
I dagene etter konkursen snakket de med familie og nære venner. Fortalte om konkursen, om den økonomiske situasjonen. Om fortvilelsen de følte.
- Vi var åpne om dette med våre nære. Det hjalp oss, sier de to.
22 og 21 år gamle, i 1979, hadde de to satset. En dagligvarebutikk var blitt til fem i løpet av de neste fem årene. Men så knekket ombyggingen av en stor dagligvarebutikk i Gandal i Sandnes kommune livsverket.
- Jeg hadde ikke gjort noe annet enn å jobbe de siste årene. Men uansett hva jeg gjorde, gikk det ikke bedre. Til slutt var det ikke noen andre utveier enn konkurs, sier Wiggo Erichsen.
Konkursen var i ferd med å ruinere den unge familien med to barn.
- Vi hadde jo garantert for huset vårt. Da konkursen kom satt vi med en gjeld på en million kroner. Det var fryktelig mye penger den gangen. Vi var gjeldsslaver, sier de to.
I realiteten hadde de to ikke noe valg.
- Vi hadde ikke sjanse til å betjene denne gjelden, sier Wiggo.
Et år etter konkursen var familien kommet til et veiskille.
- Han kom hjem og sa til meg: Enten så satser vi, eller så blir vi sosialklienter, sier Wenche.
Den nye eieren av storbutikken til Wiggo hadde problemer, og han fikk sjansen til igjen å overta det han i sin tid bygget opp.
- Wenche fikk valget. Det blir fem år med knallhard jobbing. Vi bestemte oss for å satse, sier Wiggo.
Igjen fikk han lån av banken. Og en gammel kjenning i bransjen, avdøde Rema-grossist Odd Tveteraas, ga han ett års kreditt på varelageret.
- Jeg husker at vi tjente 700.000 kroner det første året. Jeg trodde ikke tallene stemte, sier Erichsen.
Kona Wenche nikker.
- Vi var unge. Vi ga aldri opp. Det er jeg takknemlig for.
Gjør motgang sterk? Er sjansen større for å lykkes, hvis man har gått konkurs? Si din mening her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.