Tirsdag skal amerikanerne velge mellom Barack Obama og Mitt Romney. Kandidatenes politiske løfter peker i svært forskjellige retninger.

Barack Obama vil styre slik han har gjort i fire år, skjønt forhåpentligvis i bedre økonomiske tider. Han regner helsereformen, et par avsluttede kriger og Osama bin Ladens død som seiere i første periode. Det kan komme mer av samme pragmatiske og mildt sosialt ambisiøse merke. Etter at orkanen Sandy løftet global oppvarming inn i valgkampen, vil han trolig gjøre nye fremstøt i klimapolitikken – etter å ha mislykkes i sin første periode.

Mitt Romney har en helt annet visjon for USA.

Forsvarsbudsjettet skal økes betydelig, men ellers vil han kutte hardt i de fleste offentlige utgifter, inklusive de fleste sosiale støtteordninger. Romney lover tøffere tak mot Kina, Iran, Russland og Venezuela – og et varmere forhold til Israel. Inntektsskatten skal ned med friske 20 prosent. Romney mener også at årsakene til global oppvarming er altfor usikre til å rettferdiggjøre kostbare tiltak.

Begge lover å redusere den høye statsgjelden. Blant økonomer er skepsisen stor til begge kandidaters planer.

I Kina slipper folk flest å bry seg med å velge, det har alt kommunistpartiet gjort for dem. Når den 18. kongressen i Kinas kommunistiske parti møtes i Beijing på torsdag, er den nye presidenten Xi Jinping (59) alt utpekt. I motsetning til amerikanerne vet kineserne flest lite om hva deres nye leder vil med landet.

Et ofte tegnet bilde viser Kina som den kommende globale stormakt, og et USA på nedtur. Det er både riktig og galt.

Det 20. århundret var det amerikanske århundret, sekelet da USA vant to verdenskriger, så den kalde krigen, og endte som verdens eneste økonomiske, militære og kulturelle supermakt. Etter tusenårsskiftet snudde det – både krigslykken og økonomien – med synkende levestandard for store deler av befolkning og tapt global innflytelse.

Forlenger man linjene ser dette enkelt ut: Om noen tiår blir Kina den nye globale supermakten. Men så enkelt er det ikke

For Kina var 1900-tallet en nær sammenhengende katastrofe, med borgerkrig, okkupasjon og kommunistisk diktatur. Bunnpunktet ble nådd på 1960-tallet, da landet i løpet av et tiår opplevde to av århundrets største menneskeskapte katastrofer; en totalt feilslått landbruksreform som etterlot minst 18 millioner døde og «Kulturrevolusjonen», som blokkerte sosial, økonomisk og politisk fremgang i et tiår.

I århundrets siste tiåret kom så det store økonomiske omslaget, da landet meldte seg inn i den globale markedsøkonomien og opplevde den raskeste og mest omfattende økonomiske fremgang i historien, der hundrevis av millioner mennesker ble løftet ut av lutfattigdom. I 2000 hadde rundt 15 prosent av kineserne tilgang til grunnleggende helsetjenester. I dag omfatter det rundt 95 prosent av befolkningen.

Forlenger man linjene ser dette enkelt ut: Om noen tiår blir Kina den nye globale supermakten.

Men så enkelt er det ikke.

Xi tar over en økonomi som vokser i overkant av syv prosent i året. Det er sterkt etter vestlig målestokk, men det er bare halvparten av veksten på 14,2 prosent landet opplevde i 2007. Det gir all grunn til bekymring i et land der innbyggerne har godtatt diktatur i bytte mot en raskt økende levestandard. Legg til enorme styringsproblemer med korrupsjon, forurensning, manglende åpenhet – og en kommende eldrebølge som knapt noe annet land har opplevd. Det er nok av analytikere som tror sjansen for et politisk-økonomisk kollaps er like stor som en forlengelse av rekordaktige vekstkurver

Obama eller Romney skal håndtere budsjettunderskuddet, og økende sosiale forskjeller som i seg selv er veksthindrende. På den andre siden er det drahjelp i et historisk omstillingsdyktig næringsliv, en ung og voksende befolkning – og stadig et kulturelt og militært verdenshegemoni.

Det store spørsmålet er hvordan minst én, og kanskje to, nye verdensledere vil møte nasjonale og globale utfordringer. I kampen om nominasjonen har Mitt Romney lagt seg om mulig lenger til høyre enn det Ronald Reagan gjorde på 1980-tallet. På den andre siden har han rykte på seg for å tilpasse budskapet etter tilhørerne – og han har bakgrunn fra den sentrumsorienterte delen av det republikanske partiet.

Og Xi Jinping? Han har hverken markert seg som konservativ eller gitt åpen støtte til den reformvillige fløyen av kommunistpartiet. «Stø kurs» er også et dårlig alternativ, skal man tro rådene utenfra om at demokratisk og administrativ reform er absolutt nødvendig for at Kina skal tilby egne innbyggere fortsatt vekst og velstand.

Vis alle stillinger

På onsdag vil vi kjenne ansiktene på verdens to mektigste menn de neste årene. Det kan ta måneder og år før vi får vite hvilken vei de vil lede.

Kjetil Wiedswang er kommentator i Dagens Næringsliv

Les også: Til uken blir han verdens nest mektigste leder
Les også: Hvitt opprør truer Obama
Les også: Dødt løp mellom Romney og Obama (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.