Det er fascinerende når SVere som Heikki Holmås og Alf Holmelid fremholder Stein Erik Hagen og Kjell Inge Røkke som forbilder. Men de gjøre en alvorlig feil når de sammenligner næringsminister Trond Giske med store private eiere i norsk næringsliv.

Hagen og Røkke har vist at de kan få penger til å yngle. Giske har bare vist at han kan bruke penger.

Hagen og Røkke forvalter egne penger, og dersom de sløser dem bort på ulønnsomme investeringer, er det de som taper pengene.

Giske forvalter skattebetalernes penger, og dersom han sløser dem bort, må vi betale mer i skatt eller bruke mindre på barnehager og andre offentlige utgifter.

Det er en stor forskjell til. Statens eierskap på Oslo Børs er verdt rundt 600 milliarder kroner, Hagens seks–syv milliarder.

Statens eierskap dreier seg om mange flere arbeidsplasser og har mye større betydning for utviklingen i levestandard og økonomisk utvikling i Norge. Det er også hovedgrunnen til at staten gikk bort fra det aktive eierskapet hvor selskapene fikk beskjed om å prioritere andre ting enn lønnsomhet.

I tillegg er det snakk om demokratisk kontroll og maktfordeling. Hadde én privat person eid så mye i Norge, ville det vært all grunn til å frykte makten vedkommende ville ha i det norske samfunnet.

Noen av oss synes ikke det er mindre fryktinngytende at det er den som lager rammebetingelsene, utformer skatter, lover og regler, som også er en så stor eier. Det er mye makt konsentrert på få hender. Det er også en av grunnene til at Næringsdepartementet så omhyggelig har satt grenser for utøvelse av statens eierskap.

De grensene har Giske brutt. Han hevder selv at han ikke har det, og sier at også næringsministeren må få komme med synspunkter på saker som skal tas av styrene i delstatlige selskapene. Det har han helt rett i. Men det er forskjell på å presentere et syn i et eiermøte og ringe fem ganger i romjulen, innkalle til møte både like før og like etter jul og sende sms-er om at statsråden vil ha saken opp i regjeringen. Når Giske presser på den måten, hjelper det ikke at han samtidig sier at det er styret som må ta beslutningen.

Styret er pålagt av aksjeloven å gjøre det som er til beste for selskapet. Det er i tillegg også slått fast i regjeringens mål for eierskapet i Telenor og i statens prinsipper for eierstyring. Telenor hadde også slått fast at selskapets strategi var å selge seg ut av innholdsproduksjon. Salg av A-pressens TV 2-post var dermed også i tråd med selskapets strategi. Telenor hadde også gitt beskjed om at det ikke ville gå inn med flere penger i A-pressen, og salget av TV 2 var dermed også en nærmest uunngåelig konsekvens av kjøpet av Edda Media for 1,7 milliarder kroner.

Det hadde vært helt greit hvis Giske sa at dette likte han ikke. Det er nok av politikere som sier at de ikke liker at Statoil går inn i tjæresand i Cananda og mener det er direkte i strid med norsk miljøpolitikk. Men da har Giske forbilledlig svart: «Vi har kommet til at investering i oljesand er en beslutning som ikke ligger til oss som eier. Det er en vurdering som ligger i selskapet».

Det naturlige i spørsmålet om Telenorsaken ville vært at kulturministeren gikk offentlig ut og sa at dette liker vi ikke, og at næringsministeren forsvarte selskapets rett til å gjøre det som er det beste for selskapet. I Norge er det næringsministerens viktigste jobb.

Vis alle stillinger

Lønnsomme bedrifter er en forutsetning for trygge arbeidsplasser. Det gjelder også delstatlige bedrifter. Med en så stor del av næringslivet på statens hender, er det viktigere enn noensinne at staten prioriterer lønnsomhet og ikke bruker selskapene til å oppnå andre politiske mål. Mål de ikke er villige til å betale for over det ordinære statsbudsjettet, eller mål som de ikke kan oppnå med de virkemidler velgerne har stilt til rådighet for politikerne.

Hvis Telenors styreleder Harald Norvik hadde latt være å selge TV 2 for å være venner med Giske og for å ha håp om å få nye oppgaver for landets største eier, ville vi trodd at styret gjorde dette for selskapets beste. Velgerne ville aldri fått vite at det skjedde fordi Giske presset styret til å gjøre som han ville. Beslutningen ville være blottet for demokratisk legitimitet, den ville være tatt i strid med de offisielle retningslinjene og på bakrommene.

Stein Erik Hagen, Kjell Inge Røkke og andre storeiere i landet må få bruke pengene sine som de vil. Men det betyr ikke at Giske kan bruke det statlige eierskapet som han vil. Det skal brukes til å sikre fellesskapets inntekter, landets arbeidsplasser og fremtidige vekst og utvikling.

Les også: Folket enig med Giske om TV 2-salg


<b>Leder DN: Giske er uegnet</b>

<b>- Norvik ville fått sparken av ikke-statlige eiere</b>

<b>Mener han ble utsatt for «utilbørlig» press fra Giske</b> (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.