Onsdag sa PST-sjef Janne Kristiansen noe i Stortinget ingen reagerte på og alle visste. I løpet av kvelden måtte hun gå på grunn av brudd på taushetsplikten.
Torsdag kom næringsminister Trond Giske til Stortinget for å forklare hvordan hans opptreden stemte overens med den vedtatte politikken. I stedet omdefinerte han politikken slik at den passet til hans opptreden, og forlot Stortinget trygg på egen posisjon.
Stridens eple er Giskes opptreden overfor styret og ledelsen i Telenor. Alle er enige om at salget av halve TV 2 til danske Egmont er en sak styret skulle beslutte, ikke eierne. Giske startet derfor med å begrunne hvorfor han tok opp salget. Hensikten var å bevare nasjonalt eierskap til TV 2.
Men han fant åpenbart ikke dekning for denne begrunnelsen i sin egen eierskapsmelding. I den står det riktignok at hensikten med det statlige eierskapet i Telenor er å sikre nasjonal forankring av Telenor. Det er imidlertid konkret definert som hovedkontorfunksjoner, forsknings- og utviklingsaktiviteter.
Giske hentet derfor frem meldingen «Kringkasting i en digital fremtid», som han laget da han var kulturminister. Ifølge den er et av de overordnede målene for mediepolitikken å stimulere til norsk eierskap.
«Dette viser at et salg av TV 2 til en utenlandsk eier var et legitimt tema å ta opp med Telenor», konkluderer næringsministeren.
Men da Giske begrunnet utøvelsen av eierskapet i Telenor med mål for kulturpolitikken, ga han oss en ny eierskapspolitikk.
Næringsdepartementet har utformet konkrete mål for de ulike selskapene nettopp for å hindre at de blir brukt til å oppnå andre politiske mål.
På 1980- og 1990-tallet ble mange statlige underskuddsbedrifter lagt ned. Arbeiderpartiet innså da at lønnsomme bedrifter er en forutsetning for trygge arbeidsplasser, vekst og velstand. Partiet la om politikken for statlige bedrifter og prioriterte lønnsomhet.
Hvis Giske får aksept for at det er greit å be Telenor stoppe salget av TV 2 ut fra kulturpolitiske hensyn, er det fritt frem. Da kan politikerne lete i gamle stortingsmeldinger fra alle departementene når de vil ha en begrunnelse for å stille krav til de delstatlige selskapene.
Politikere har ofte flere drømmer enn de har virkemidler og penger. Da kan det virke lettvint å be de store delstatlige lokomotivene i norsk næringsliv ordne opp. Men det blir ikke gratis av den grunn. Det kan bli dyrere. Statoil er et godt eksempel. Mange ville bruke selskapet til å sikre arbeidsplasser i distriktene. Men Statoil ble i stedet drevet ut fra hensynet til lønnsomhet. Resultatet ble at staten håvet inn skatter og utbytte, og nå har vi oljefondet.
Giske tok torsdag også til orde for å gjøre som kineserne og investere mer i norske næringsliv. Det beste argumentet mot Giskes forslag er Giskes opptreden.
Han forsøkte å presse styret i Telenor til å ta en beslutning som hverken er i tråd med selskapets strategi eller statens mål for selskapet.
Giske har vist en total mangel på respekt for rollefordelingen mellom styret og eier. Når det står i eierskapsmeldingen at statsrådens synspunkter er å betrakte som innspill til styret, er det like mye en beskjed til statsråden som til styret. Statsråden må formulere seg slik at hans synspunkter oppfattes som innspill. Hvis han må forklare at hans synspunkter ikke skal oppfattes som instruksjon, har han trådt over grensen. Giske vet fremdeles ikke hvor grensen går.
Han burde lese hva hans egen eierskapsmelding sier om hvordan rollefordelingen skal ivareta hensynet til minoritetseierne. Den understreker at dette blir særlig relevant «dersom staten pålegger selskap oppgaver som naturlig ikke ligger til selskapet».
Det er ikke en naturlig oppgave for Telenor å sikre nasjonalt eierskap til den halvparten av TV 2 som A-pressen vil selge.
Forvaltningen av statens eierskap handler ikke bare om penger, men også om makt. Staten er ikke bare en stor eier. Den utformer også politikk, regulerer makt og utøver myndighet. Derfor understrekes det i eierskapsmeldingen at staten må være tydelig på hvilken rolle den har.
Giske har innrømmet at formålet med å presse styret i Telenor, var å oppnå et kulturpolitisk mål. Da har han blandet rollene som eier og politikkutformer. Han har lagt om eierskapspolitikken. Og han forstår fremdeles ikke rollefordelingen mellom styret og eier.
Likevel forlot han Stortinget smilende og med full støtte fra sine egne.
Sofie Mathiassen er politisk redaktør i Dagens Næringsliv
Les også:
På innsiden: Giske og staten
Folket enig med Giske om TV 2-salg
Leder DN: Giske er uegnet
- Norvik ville fått sparken av ikke-statlige eiere
Mener han ble utsatt for «utilbørlig» press fra Giske
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.