En post-amerikansk verden

Vi er vant til stabile grunnstener i internasjonal politikk. FN er en såkalt hjørnesten, sies det i alle norske stortingsmeldinger. Likeledes er USA vår nærmeste allierte og Nato er en bunnsolid garantist for norsk og andre medlemmers suverenitet. FN som forvalter folkeretten (som vi av ærbødighet ofte skriver med stor F), Nato som sikrer oss mot russerne og USA som den egentlige garantisten for begge organisasjoner, ja, det er grunnmuren vi forliter oss på.

Vi tror, eller ønsker i alle fall, at folkeretten skal erstatte makten i statssystemet, at den skal være en «gentle civiliser of nations» som en kritisk bok av den finske folkerettseksperten Martti Koskenniemi heter. Men dette idylliske bildet stemmer stadig mindre med virkeligheten:

FNs generalforsamling er nettopp over, dette høstens vakreste eventyr for norske stortingsrepresentanter der de får lov til å være med på den storpolitiske arena. I år hørte vi lite om samlingen bortsett fra Bidens svanesang og Netanyahus tale hvor mange forlot salen eller ikke møtte, oppsiktsvekkende også USA. FN-uken hver høst er viktig for møter på bakrommet, men er blitt en arena for maktkamper mellom Kina, Russland og allierte på den ene siden og Vesten på den andre.