Atomopprustningen er tilbake

En vårdag i 2001 spiste jeg lunsj i Washington med Richard Perle, en fremtredende nykonservativ tenker med stor innflytelse på den nylig tiltrådte presidenten, George W. Bush. Plassert godt ute på den amerikanske høyresiden ble Perle av sine motstandere omtalt som «Prince of Darkness». Jeg er usikker på om han tok seg spesielt nær av kallenavnet. Perle var en sterk tilhenger av en svært robust amerikansk utenrikspolitikk og ble senere en sterk støttespiller for invasjonen i Irak.

Formålet med lunsjmøtet var å få et bedre grep om hva som var agendaen i den nye administrasjonen, og anledningen var verdifull for en ung UD-statssekretær for å få et tidlig innblikk i tankene til en av Bush’ ledende strateger.

Det er særlig en del av samtalen fra 2001 jeg ofte har tenkt på i ettertid. Vi diskuterte Bush-administrasjonens ønske om å trekke seg fra ABM-avtalen. Anti-Balistic Missile Treaty hadde siden 1972 lagt sterke begrensninger på USAs og Sovjetunionens forsvarsmidler mot atomvåpen, en av en hel rekke bilaterale avtaler som hadde blitt til under den kalde krigens kaldeste år. ABM skulle opprettholde den gjensidige følelsen av sårbarhet: Om partene trodde at de kunne vinne i et førsteslag uten effektive mottiltak, ville risikoen for bruk av atomvåpen øke.

ABM var langt fra den første avtalen av sitt slag. Allerede i atomvåpnenes barndom hadde både atomforskere og politikere påpekt at man nå var på vei inn i en verden der menneskene hadde skaffet seg en uovertruffen evne til å utslette seg selv. Mange erkjente det eneste som sto mellom oss og ragnarok nå var klokskap, tilbakeholdenhet, transparens og et minimum av tillit. Derfor ble opprustingskappløpet gjennom 50-, 60-, 70- og 80-årene ledsaget av en rekke avtaler som satte rammer for den samme opprustningen: vi fikk avtaler som begrenset prøvesprengninger, la begrensninger på bestemte våpen og leveringsmidler og samtaler om gjensidig nedrustning. Hele byggverket baserte seg på en felles forståelse av at selv om Sovjetunionen og USA var hverandres motstandere, så hadde man en felles interesse i å redusere faren for utilsiktet opptrapping til atomkrig. På toppen av de bilaterale avtalene kom multilaterale avtaler, for eksempel ikkespredningsavtalen NPT fra 1968.

Tilbake til lunsjen med Perle: Den nye administrasjonen var krystallklar på at de ville ut av ABM-avtalen. Den var ikke lenger relevant, mente de. Jeg utfordret da Perle på om ikke de i hvert fall kunne gjøre dette sammen med Russland? Hvorfor ikke oppsøke Moskva og invitere den gamle motparten, nå offisielt en partner, til å tre ut av avtalen i fellesskap med USA? Nei, svarte Perle; jeg forstår logikken, men vi vil ikke gi dem (russerne) inntrykk av at de er så viktige lengre.

De nykonservative var skeptiske til mye av president Bush den eldre, George H.W. Bush, hadde stått for i sin presidenttid fra 1989–1993. Mens mange av oss andre anså at den eldre Bush hadde hatt en heldig hånd med å håndtere den kalde krigens slutt, og bidratt til å legge grunnlaget for et nytt samarbeidsklima mellom øst og vest, mente de nykonservative premissleverandørene for den yngre Bush at mye var ugjort og at USA snarest mulig måtte kvitte seg med bindingene fra den kalde krigens dager. Sentralt sto visepresident Dick Cheney, forsvarsminister Donald Rumsfeld, viseforsvarsminister Paul Wolfowitz og daværende understatssekretær for nedrustning, John Bolton, mannen som i dag er USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver.

Tiåret før hadde ikke minst Nunn-Lugar-initiativet om Cooperative Threat Reduction ført kontrollert sikring og destruksjon av tidligere sovjetiske atomvåpen gjennom et konstruktivt samarbeid mellom USA, Russland og en rekke tidligere sovjetstater. De nye kostene i Washington fra 2001 gikk med stor iver inn for å kutte i finansieringen av dette programmet.

I dag er det en ny republikansk president som avvikler nok en avtale fra den kalde krigens dager. President Donald Trump hadde knapt fått annonsert at de ville trekke seg fra INF-avtalen, før Vladimir Putin prompte annonserte sist lørdag Russland gjør det samme. Den umiddelbare foranledningen er Russlands utplassering av et missil med navnet 9M729, som USA og Nato mener strider mot avtalen. Selv om Russland benekter dette, har USA et poeng. Men det finnes flere mulige svar på at enn avtale utfordres enn å kaste hele avtaleverket på båten.

Avtalen som forbyr landbaserte mellomdistanseraketter var en av de siste restene av det bilaterale avtaleverket som holdt oss i live gjennom den kalde krigen. Dessverre står det ikke særlig bra til på den multilaterale siden heller. Nedrustningskonferansen i Genève står som vanlig i stampe, og det er lite optimisme å spore rundt ikkespredningsavtalen NPT.

Jeg ble politisk aktiv i tiden rundt Natos dobbeltvedtak i 1979. Den gang sto atomvåpenpolitikk helt i front i det politiske ordskiftet i hele Europa, og motstanden mot nye atomvåpen mobiliserte i øst og vest. Senere glemte vi det hele. Men atomvåpnene forsvant ikke. Kanskje det er på tide å engasjere seg igjen?