Oisann, det var hardt, sier du.
Men har vi ikke gode ideer og selskaper på gang, gode støtteordninger og gode intensjoner herfra til månelandingen, spør du og ser på meg.
Joda, sier jeg og flirer av spøken din.
Jeg hører også en økende rumling fra magen, jeg registrerer også en sult og voksende appetitt.
Å være lei sitroner er ikke det samme som å få servert iskald, frisk limonade, fortsetter jeg, og irriterer meg over at ordspillet muligens ikke var helt presist.
--
Men, fortsetter du, også grublende på om min billedbruk var presis, er det ikke gründer alle vil være nå da?
Du ser jo ut til å trives med det selv, og flere med deg, så hvorfor bruker du så harde ord, og hvorfor nå? Vi trenger positivitet, nesten for enhver pris, og ikke den sedvanlige norske pessimismen.
Jeg stopper deg. Hvis det neste ordet du skal si nå er jantelov, sier jeg, så sier jeg farvel. Janteloven er et litterært grep som for lenge siden mistet sin gyldighet, men som vi holder fast i fordi det er trygt, så slipper vi å risikere.
Janteloven er død, sier jeg, men burde ropt, hvis den i det hele tatt noen gang har eksistert.
--
Det handler ikke om pessimisme, fortsetter jeg, det handler om realisme. Vi er ikke så forferdelig gode på det her, å utvikle selskaper, og jeg er faktisk usikker på om vi har lyst til å gi det som trengs å gi. Og det som trengs er alt.
Alt er mye det, sier jeg. Du nikker. Det er mye, gjentar du.
--
Kanskje ordspillet ikke var så ille likevel tar jeg meg i å tenke. Dagens Norge er sitronen. Sukkeret er innovasjon.
Du avbryter og fortsetter. Når du nevner det, jeg er faktisk ikke sikker på om jeg vil gitt alt selv. Men jeg har likevel lyst på iskald limonade. Du smiler. Ikke så ille, smiler jeg, men for meg selv.
--
Jeg usikker på om vi forstår hva det vil kreves for å kreve tittelen «gründernasjon». Det er et uendelig antall billige hotelldøgn vekk fra familie og venner, det er humørsvingninger, det er konkurser og samlivsbrudd, det er tvil og depresjoner.
Rent statistisk, så gir det ingen mening, og de fleste av oss har jo råd til å kjøpe god limonade allerede. Ikke den kaldeste og friskeste, men god nok.
--
Lenge ser du på meg, grubler, ikke lenger på ordspillet, men på om fallhøyden er for stor.
At vi ikke lever opp til løftet, at det tar lenger tid enn vi tror, at oljeprisen skal gå opp igjen og alt er glemt, men ikke tilgitt. At vi ikke er villige til å gi det vi må gi.
Men hvorfor gjør du det da, spør du endelig, hvorfor gidder du?
--
Nå er det min tur til å være stille, sannheten er at jeg ikke helt vet, ikke helt vet hvorfor jeg bruker så mye tid på billige hotellrom, hvorfor jeg reiser over hele verden uten å se noe av verden, hvorfor jeg titter ned i PowerPoint og ikke ut på deg.
Er det fordi jeg er så uendelig glad i kald og frisk limonade? Er det fordi jeg ønsker jeg ha så mye limonade at jeg kan sette muggene i kjøleskapet og ha nok resten av livet?
--
Jeg titter på deg.
Norge er ingen gründernasjon, sier jeg. Men Norge er en nasjon av gründere. Og for første gang har vi en mulighet. Til sammen å bygge gründernasjonen.
Og det kommer til å ta alt vi har.
Og det kommer til å ta tid.
Og det kommer til å gå.
Dét tror jeg på.
LES OGSÅ: Starte bedrift? Dette er fem grunnleggende ting du må vite
LES OGSÅ: Trøndelags yngste milliardær investerer i Snapchat-utfordrer
LES OGSÅ: LO mener Uber og resten av delingsøkonomiens inntog truer det norske velferdssamfunnet
De ble kastet ut av Snapchat
Da bestemte NTNU-gründerne i Gobitech seg for å lage sin egen bildedelings-app.
Appen lar – i likhet med Snapchat – brukerne dele bilder med tekst på. Den avgjørende forskjellen er at den lar flere brukere poste i samme «story». Og nå har gründerne fått Trøndelags yngste milliardær med på laget.
I serien «DNs pitchekonkurranse» får du hver uke presentert de mest spennende bedriftsideen i Norge, på under 90 sekunder.
Les mer her.
