Jeg er saksøkt, men jeg vet ikke av hvem.
Slik lød tittelen på en kronikk Hans Eirik Olav, tidligere styreleder i det fallerte riggselskapet Thule Drilling, skrev i Dagens Næringsliv i 2011.
Årsaken til Olavs forvirring var at selskapets långivere, investorer i selskapets obligasjonsgjeld, kan opptre anonymt.
De representeres i Norge av selskapet Norsk Tillitsmann – et privat selskap som eies av en rekke banker, forsikringsselskaper og meglerhus.
Konkursen i Thule Drilling har gitt opphav til en interessant juridisk feide. Spørsmålet har vært om obligasjonsinvestorene kan forbli anonyme i en norsk rettssal og i stedet la seg representere av Norsk Tillitsmann. Hittil har Høyesterett svart ja, men Oslo tingrett satte denne uken foten ned for et erstatningssøksmål mot det tidligere styret i Thule Drilling.
Det er selvsagt at långivere må ha en rettslig adgang til å forfølge sine interesser. Det er heller ikke tvil om at det er behov for et selskap som Norsk Tillitsmann, både sett fra selskapenes side og investorenes side. For et selskap kan det være mye tid å spare på å forholde seg til en part i stedet for flere hundre forskjellige obligasjonseiere. Og for en enkelt obligasjonseier, som i motsetning til aksjeeiere ikke har stemmerett på selskapets generalforsamling, er det utvilsomt en fordel med en representant som taler alle långiveres sak.
Men ingenting av dette forklarer hvorfor det er så viktig at ingen skal vite hvem disse obligasjonseierne er.
Både i Finland og Sverige er det større muligheter for innsyn uten at det har tatt livet av markedet
Ifølge Skagen-forvalter Kristian Falnes er det mindre informasjon i markedet for selskapsobligasjoner i dag enn det var den gangen meglerne satt fysisk på Børsen og ropte ut sine kjøps- og salgsordre. Da kunne alle interesserte høre kursene på radio klokken ett. Nå rapporteres de først dagen etter.
Investor Jens Ulltveit-Moe skriver i et innlegg i DN at anonymiteten utnyttes av «en uhellig allianse av investorer og meglere», og at selskaper i finansielt trøbbel lett blir ofre for «koordinert spill» fra såkalte gribbeinvestorer.
Ulltveit-Moe foreslår derfor å registrere eierskap til obligasjoner på samme måte som eierskapet til aksjer. Informasjon om eierskap finnes allerede i verdipapirregisteret som drives av Verdipapirsentralen, en del av Oslo Børs-konsernet. Problemet er at loven sier at ingen får innsyn i den. Oslo Børs, som også ønsker mer åpenhet, har derfor bedt Finansdepartementet vurdere en lovendring. I første omgang vil Børsen at utstedere, selskapene som låner penger, skal ha mulighet til å ta rede på hvem som har lånt dem pengene.
Skeptikere, blant dem administrerende direktør Ragnar Sjoner i Norsk Tillitsmann, mener mer åpenhet kan ha utilsiktede effekter.
«Dette betyr at noen vil være mer betenkt med å gå inn som investor i det norske verdipapirmarkedet», sa han da DN ifjor skrev om forslaget fra Oslo Børs.
Mindre utlånsiver i bankene har de siste årene medført at mange bedrifter går til obligasjonsmarkedet for å skaffe seg lån. Dersom denne finansieringskilden skulle tørke inn, ville det med andre ord skje på et svært upassende tidspunkt.
Det er imidlertid få andre holdepunkter for å tro at konsekvensene av mer åpenhet vil være så alvorlige som Sjoner antyder.
Både i Finland og Sverige er det større muligheter for innsyn enn det er i Norge uten at det har tatt livet av markedet. En skal også huske på at Norsk Tillitsmann har en butikk å passe. Det er mulig den blir mindre lønnsom dersom omverdenen får mer innsyn.
Dét kan ikke være en tungtveiende innvending.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.