I verdens beste krimserie, fra Bayern, kjører selvfølgelig heltene BMW. Stephan Derrick er sjefen, og startet i en 5-serie tidlig på 1970-tallet for så å gå over til en 7-serie etter at han passerte 120 år.
Der Derrick er 7-serie, er hans evig «unge» og småvokste assistent, Harry Klein, mer 3-serie. Slips og trenchcoat hos Derrick er skinnjakke, 1970-talls-ungdommelig sveis, jeans og oppkneppet skjorte for Klein.
Sånn er også BMW 3-serie.
Det er litt mer fart og åpen skjorte over denne modellen enn de mer sedate større søsknene i BMWs modellportefølje.
Siste generasjon 3-serie kommer nå som stasjonsvogn, og det er omfattende forandringer som er blitt gjort med den nye «Harry Klein». Størrelsen er ett hakk opp, noe som betyr mer plass til bagasje og passasjerer, og teknologien er fornyet. Designen er avluthret fritenkeriet til den forrige BMW-designeren Chris Bangle, og den nye stasjonsvognen har klare likhetstrekk med den nyeste femserien: Et bredt, stort panser som stuper bratt ned i front, og klare, langsgående linjer dominerer. Dette er dog ikke en designklassiker som vil bli husket, men den ser moderne og frisk nok ut.
Inne i bilen er det kompakt og tilsynelatende trangt i cockpit, der man sitter godt i påkostede sportsseter. Snedig nok er BMW-rattene bare blitt tykkere og tykkere, omtrent i takt med at det blir stadig flere kontoristhender som trakterer bilene.
Cockpit-designet er ikke preget av rolige og store flater, men masse detaljer. Det hele er jo forsåvidt fint nok, sett bort fra at skjermen til kjørecomputer og multimedia ser ut til å ha blitt helt avglemt i første omgang. Resultatet er at denne måtte ettermonteres rimelig umotivert på toppen av dashbordet.
En friskt motorisert BMW har bestandig hatt rekkesekser. Dette er nå så godt som historie. At BMW plutselig begynte å lefle med turboer var det ingen som trodde for bare få år siden, men nå er det både fire sylindre og doble turboer som gjelder. Det eneste som mangler nå er forhjulsdrift.
Modellnummeret 328 er nostalgisk nok, men i dag er den hverken på 2,8-liter eller med seks sylindre.
Det er selvfølgelig forstemmende for alle oss reaksjonære. Motorlyden blir en vits, og følelsen med å ha seks sylindre å spille er borte. Komedien blir komplett når man åpner panseret. Hvor er motoren? Hvorfor all denne plasten? Det er så god plass der fremme at man kan tro at BMW også har glemt motoren i farten. Det ser ut som bilen har fått en litt stor dynamo.
Ting blir litt bedre når man starter opp og kjører den toliter store motoren. Den er faktisk akkurat passe hissig med sine 245 hestekrefter. Spesielt hvis man setter bilen i «Sport +»-modus. Da blir alle sanser skjerpet, gasspedalen lettere og rattet tyngre, og det går an å ha det riktig så moro bak rattet.
DNs testbil hadde absolutt alt av ekstrautstyr man kan forvente seg å finne i en slik bil. Blindsonevarsler, avstandsradar, panorama soltak, fete sportsseter, motorisert bakluke og såkalt «head up display» i frontruten som viser både faktisk hastighet og hvilken fartsgrense det er i området man ferdes. Slik paternalisme er selvfølgelig irriterende å ha, men greit nok. Intet av dette utstyret er nytt eller unikt for BMW, men det fiffigste på testbilen var kanskje ryggekameraet. Det er ikke hver dag man som bilsjåfør er del av en flerkameraproduksjon. Med kamera bak og under hvert speil kan man leke gud når man rygger. Man får et skikkelig ovenfra-og-ned-perspektiv som er noe uvant, men faktisk veldig snedig.
Kjøremessig er 3-serie en fryd, og når bakseteplass og bagasjerom gaper over vesentlig mer enn før, begynner denne stasjonsvognen for alvor å bli ganske praktisk også. Og det er uvant kost for denne bilmodellen.
Les flere biltester her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.