For noen dager siden børstet Ford-sjefen i USA støv av begrepet «global car». Anledningen var avdukingen av den nye mellomklasse-
modellen Focus.
Samtidig gikk det et kaldt gufs nedover ryggen til fornuftige folk.
Dallas og Dubai. Global car? Hvis du er noenlunde vel bevart, vil synet av en bil med universell design gi en totalt likegyldig følelse. Den er ment å skli ubemerket inn i gatebildet i både Beijing, Bombay, Dubai, Dallas, Moskva og Roma og Halden. Den skal hverken elskes eller hates, bare kjøpes.
Global design kan også forklares som en straff vi får, hver gang vi i vestlige land kjøper mindre biler enn tidligere. Fabrikantene blir desperate etter å finne rimelige metoder for å tjene raske penger. Fenomenet gjentar seg omtrent hvert tiende år. Nå, etter finanskrisen, er det derfor nok en gang tid for global tenkning.
Herlige snodigheter. Ford er den bilprodusenten som benytter denne naive talemåten hyppigst. Folkene som forvalter arven etter Henry Ford burde vite bedre. Det er nemlig åpenbart at selskapets største salgssuksesser er født på lokale tegnebord.
Et kjapt eksempel er erkeamerikanske Mustang, hvis logo er villhesten. Et annet er Fiesta, med dimensjoner for lukeparkering i trange, historiske bygater. Et tredje er Ford Australias herlige, lokale snodigheter som dominerer hjemmemarkedet. Og endelig, designen til de foregående Focus er ekte tysk hjemmebrent, tappet i Köln. Den sære smaken har hjulpet Focus å slå an på begge sider av Atlanteren. Så hva skal man da med den syke ideen om lykkelig, global bildesign?
Knapt noen verdensomspennende salgshit har universell mor. Klassikere som bobla, Mini, Fiat 500 og for så vidt Citroën 2CV, skulle alle «sette nasjonen på hjul». Mange nevner feilaktig Toyota som representant for universell design: Suksessoppskriften er tvert imot spesialsøm. Likeledes har Hyundai nå utrolig fremgang ved å selge separate modeller i Europa og USA.
Bransjeguru. Temaet global bildesign kan lett fylle en hel tv-serie. Denne siden har såvidt plass til å sveipe lupen over Ford. Litt av bakgrunnen står i et intervju i en av de seneste utgavene av det amerikanske magasinet Esquire.
– Musikere synger ikke lenger om biler, sukker Fords visepresident for design, J. Mays.
– Unge folk er dessuten mer opptatt av data enn bil.
Årsaken er, ifølge bransjeguruen, at altfor mange nye biler minner om dårlige filmer. Mangel på innhold kompenseres med spesialeffekter. Resultatet blir søppel, ifølge Mays.
Fords svar på frustrasjonen er altså nye Focus.
Adopsjon. Mitt førsteinntrykk av nyheten er stikk motsatt av Fords ønske. Bilen har heldigvis lite med global design å gjøre. Den er isteden en fortsettelse av Fords «kinetic design», som forklares av Ford selv som «energi i bevegelse».
Retningen ble staket ut i 2004 av Fords europeiske designsjef, Martin Smith. Formspråket ble så godt mottatt at morselskapet i Dearborn i Michigan har valgt å adoptere. «Kinetic design» er derfor bevis på lokal design med global suksess. Ford bør derfor snarest slutte å snakke esperanto og fortsette med å blande høytysk med bred Midtvestenslang.
Selskapet har mye å lære av merker med høy status. De er uten tvil bransjens mest bevisste på hjemmebryggets positive effekter. Audi, BMW og Mercedes er tyske dialekter som forstås over hele verden. Audis designsjef, Stefan Sielaff, er opptatt av å styrke merkeidentiteten etterhvert som salget eksploderer i nyrike land. Oppskriften har han rappet fra bransjens mest profitable, Porsche.
Ferrari er mer italiensk enn paven. Merket har disipler på alle kontinenter.
Afrikaeksport. Verdens mest introverte bilmerke er muligens Lancia, det italienske underbruket til Fiat. Nå skal jammen disse også selges i Statene, som Chrysler.
Et siste premieeksempel er høyt elskede Saab. Trollhättan solgte minst tre biler i Afrika på 50 år, og under et besøk i Japan fikk jeg øye på en grønn 900. Er det rart jeg heier på lokale varer?
Les også: Anmeldt: Fort og galt med villbassen Focus RS
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev