Gjelden i de gamle industrilandene har ikke vært høyere siden etterkrigstiden.
Ifølge Det internasjonale pengefondet vil statsgjelden i avanserte økonomier i år passere ett års verdiskaping eller bruttonasjonalprodukt (BNP).
Det er skummelt fordi høy gjeld erf#229svis gir økonomiske problemer. Samtidig er det store forskjeller på hvor mye gjeld et land tåler. Hvor grensen går, kan ingen si med sikkerhet.
Mens Japan ser ut til å klare seg godt med en statsgjeld som er over dobbelt så stor som landets BNP, er det flust av eksempler på at det gikk galt med land som hadde adskillig lavere gjeldsbyrde. På begynnelsen av 1980-tallet havnet Mexico i uføret med en gjeld på under 50 prosent av landets verdiskaping. I Albania gikk det galt ti år senere med enda mindre gjeld - knappe 17 prosent av nasjonalproduktet, ifølge de to forskerne Kenneth S. Rogoff og Carmen M. Reinhart.
Portugal måtte som tredje land i eurosonen nylig be de øvrige EU-landene om hjelp med en gjeld på drøye 80 prosent av BNP. Italia klarer seg foreløpig uten hjelp, selv om gjelden har passert landets verdiskaping med god margin.
IMF har en god stund oppfordret de rike landene til å stramme inn pengebruken og kutte gjelden til mer bærekraftige nivåer. Det er enklere sagt enn gjort.
En regneøvelse IMF har utført i siste utgave av Fiscal Monitor, fondets halvårlige analyse av verdens statsfinanser, illustrerer problemet. Økonomene i fondet stilte følgende spørsmål: Hvor mye må statens utgifter kuttes eller inntekter økes dersom gjelden skal falle, og bli værende, på 60 prosent av verdiskapingen?
Svaret er en sum tilsvarende åtte prosent av BNP frem til 2020.
Dersom norske politikere skulle gjort det samme, noe som selvsagt ikke er nødvendig på grunn av oljefondet, ville det krevd en kombinasjon av utgiftskutt og økte skatter på 208 milliarder kroner. I det «stramme» reviderte budsjettet finansminister Sigbjørn Johnsen la frem i forrige uke, vokste utgiftene til sammenligning med 5,4 milliarder kroner.
I land med svakere tradisjoner for budsjettdisiplin, vil innstramminger av denne størrelsesorden kreve noe i nærheten av politiske mirakler. Kanskje er det derfor Poul Thomsen, IMFs mann i Hellas, sa til avisen Wall Street Journal denne uken at grekernes arbeid med å få budsjettet i balanse har vært «veldig, veldig imponerende». Selv om det langtfra er kuttet nok, hadde de færreste forestilte seg at greske politikere skulle greie å kutte så mye som de faktisk har gjort.
Det hjelper muligens at landet er i en dyp økonomisk krise. Trolig er det lettere å få aksept for smertefulle omstillinger når myndighetene har IMF sittende på ryggen, enn når landet flyter over av melk og honning. På den annen side gjør kriser det også vanskeligere å få balanse i bøkene. Høy arbeidsledighet gir store trygdeutbetalinger og lavere økonomisk aktivitet gir lavere skatteinntekter.
For mange forgjeldede land vil det ikke være nok med en hestekur i ett år eller to. Stabilisering av gjelden krever ifølge IMFs regnestykke, at politikerne først kutter, og deretter holder seg på den smale sti frem til 2030. Det er ikke lett å se for seg.
For land som Hellas, som allerede har mistet tilliten til internasjonale långivere, må kuttene dessuten være større. I beregningene tar ikke IMF hensyn til at landet må betale en langt høyere lånerente enn det som kan forventes av økonomisk vekst fremover. Det betyr at gjelden vil vokse fortere enn landets evne til å betjene den.
Det er den viktigste årsaken til at mange mener Hellas aldri vil greie å betale tilbake det landet skylder. Situasjonen blir ikke lysere av at Dominique Strauss-Kahn, som grekerne oppfatter som en viktig støttespiller, denne uken ble nødt til å trekke seg som sjef for pengefondet.
Beregningene undervurderer behovet for budsjettkutt også i andre land enn Hellas. De neste årene vil stadig flere eldre og pleietrengende gi mange av de gamle industrilandene en lite velkommen ekstraregning.
Når denne kostnaden legges inn, vokser behovet for utgiftskutt eller inntektsøkninger fra åtte til tolv prosent av verdiskapingen. I USA, som med nød og neppe greide å vedta et budsjett som går i minus med nesten 11 prosent av landets bnp i år, vil det være nødvendig å kutte over 2600 milliarder dollar de neste årene.
Og hvis så ikke skjer? Da vil det, ifølge IMF, ha større virkning på landenes evne til å betjene gjeld enn det finanskrisen fikk.
Det høres ut som en advarsel om en krise som helst bør unngås.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.