Innlegg: Ikke all juridisk bistand krever «Ronaldo-lønninger»
Norge bør legge til rette for å la teknologi gjøre mer av advokatens jobb.
Dagens Næringsliv har nylig i flere artikler sett på nivået på advokatlønninger: en journalistisk øvelse som normalt finner sted ved skatteoppgjøret, men som nå ble gjort i lys av nyutdannedes startlønn. Advokatfullmektig Liv Minde i Rederiforbundet mener dette blir som å spørre «hvorfor skal Cristiano Ronaldo tjene fem millioner i uken, mens de andre ikke gjør det?». Vi mener derimot spørsmålet er: Hvorfor legges det ikke til rette for å la teknologi gjøre mer av advokatens jobb, til fordel for de som trenger det? Det er ikke alle juridiske spørsmål som trenger en Ronaldo.
Advokaters høye lønninger er først og fremst et symptom på at det er høy etterspørsel etter juridiske tjenester mot et lavt leveransetilbud. Vi har ikke noe problem med å forstå at advokatenes «Ronaldo» kan ta seg godt betalt for opparbeidet spesialistkompetanse. Men, de aller fleste juridiske problemer som små selskaper sliter med kan løses av advokater i tredje divisjon. Problemet er at altfor mange tar seg betalt som Ronaldo.
Faktisk kan problemene i stedet løses mye bedre og rimeligere med teknologi. Når vi samler og løser samme problemstillinger i en teknologidrevet plattform, får vi bedre, mer konsistente og kvalitetssikrede råd.
I dag er det regulatoriske hindre som gjør det umulig for teknologiselskaper å levere juridiske råd på denne måten.
I USA er det nettopp igangsatt et såkalt «sandkasseprosjekt» som kan bli revolusjonerende: Utahs høyesterett har gitt det eksternt finansierte legaltech selskapet LawGeex lisens til å operere som et advokatfirma – som det første i historien.
I et sandkassesystem får utvalgte selskaper tillatelse til å teste ut nye forretningsmodeller i en begrenset periode uten hensyn til det regulatoriske hindringer. Man gjør seg erfaringer før man foreslår et mer etablert system.
Prosjektet i Utah er designet til å tenke nytt rundt det juridiske systemet. Det tillater ikke-tradisjonelle juridiske tjenesteleverandører – inkludert de som eies av investorer som ikke er advokater – å lansere innovative forretningsmodeller som leverer rimelige advokatjenester med høy kvalitet.
Stortinget har gjort et forsøk på å løse problemet ved å liberalisere rettsrådsmonopolet så «enhver» kan gi juridiske råd (en lov som ikke er tredd i kraft i påvente av forskrift fra Justisdepartementet). Men dette holder ikke! Ikke før teknologiselskaper kan operere som advokatfirmaer vil man kunne høste den store fordelen teknologi kan gi på jusområdet: God, kunstig intelligens-drevet juridisk rådgivning til en pris små selskaper har råd til.
Norge kunne vært ledende på å gjøre alvor av vår forpliktelse om å sørge for «access to justice» slik det er nedfelt i FNs bærekraftsmål. Utahs vei til å skape et bedre juridisk system åpner for å akselerere muligheter for innovasjon i advokatbransjen. Hvorfor gjør ikke Norge det samme?
I Lexolve får advokatene en konkurransedyktig lønn, men det er ingen partner som skal få alt overskuddet. I stedet bruker vi kunstig intelligens (KI) til å sørge for at god advokatkunnskap skaleres på tvers av selskaper – ikke kun til de selskapene som har råd til å betale dyre dommer for advokatrådgivning som gis en til en.
Norges regulatoriske system er med på å opprettholde «Ronaldo»-lønninger i et altfor stort omfang, i stedet for å sørge for at flere selskaper kan få rimelig juridisk hjelp til å operere trygt i et vanskelig regulatorisk landskap, minimere risiko og maksimere inntjening.
Hvorfor ikke la oss inspirere av USA og legge til rette for at norske legaltech-selskaper kan operere som advokatfirma? Ved å tillate KI-teknologi og digital intelligens til å ta den juridisk rådgivningen inn i det 21. århundre, kan vi bedre imøtekomme de juridiske behovene som selskaper har.
Det vil komme alle som ikke tar seg råd til å finansiere Ronaldo-lønninger til gode.