Krav om innsyn kan motvirke arbeid med menneskerettigheter
Åpenhetsloven gir rett til innsyn. Men det er ikke nødvendigvis riktig at du kan kreve detaljerte svar på hvor buksen din er produsert, og under hvilke forhold.
Den nye åpenhetsloven forplikter mange norske virksomheter til å gjøre aktsomhetsvurderinger. Dette innebærer blant annet at virksomhetene skal kartlegge og vurdere faktiske og potensielle negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, som virksomheten enten har forårsaket eller bidratt til.
Formålet er å unngå menneskerettighetsbrudd. Et viktig element i loven er at «enhver» kan kreve innsyn i virksomhetens aktsomhetsvurderinger.
Virke har vært en pådriver for loven, og var representert i Etikkinformasjonsutvalget som utarbeidet rapporten som ligger til grunn for loven. Vi har også lagt ned et omfattende arbeid for å hjelpe våre medlemmer å oppfylle lovens forpliktelser. Vår erfaring er at norske bedrifter er positivt innstilt til loven.
Hovedbudskapet er at virksomheten må prioritere ressursene slik at det gir mest menneskerettigheter for pengene, og at loven ikke må bli en papirtiger. Dessverre oppfatter vi at loven så langt har fått en vinkling i mediene som kan bidra til å trekke i motsatt retning.
For eksempel er loven blitt fremstilt slik at du nå kan kreve detaljerte svar på hvor buksen di er produsert, og under hvilke forhold. Dette er ikke nødvendigvis riktig.
Virksomhetens plikt til å gjøre aktsomhetsvurderinger innebærer riktignok en plikt til å innhente kunnskap om forhold i produksjonskjeden. Denne informasjonen har du også rett til innsyn i. Plikten til å utføre aktsomhetsvurderinger innebærer imidlertid også at virksomheten må prioritere, både hva den skal bruke ressurser på å kartlegge, og følge opp.
Virksomheten skal gjøre en overordnet analyse for å kartlegge hvor det mest sannsynlig er risiko, og hvor den er høyest. Etter denne kartleggingen skal virksomheten prioritere de viktigste risikoområdene for videre kartlegging. Dette innebærer at virksomheter ikke i første omgang skal kartlegge leverandørkjeden til samarbeidspartnere med lav risiko.
En virksomhet som får spørsmål om hvor produktene til en «lavrisiko samarbeidspartner» kommer fra, vil kunne svare at de har vurdert risikoen knyttet til denne samarbeidspartneren som lav, og at de foreløpig ikke har informasjon om hvor produktene kommer fra. Dette svaret vil oppfylle lovens krav om innsyn.
Når det fremstilles som om enhver kan kreve informasjon om hvor produktene kommer fra, uten å nyansere mellom risiko, kan virksomheter føle seg tvunget til å overføre ressurser fra arbeidet med å kartlegge og følge opp leverandører med reell risiko, til å kartlegge og følge opp leverandører uten risiko.
Det vil være enklere for mange virksomheter, fordi de vil kunne melde om færre bidrag til brudd på menneskerettighetene, og fordi kartleggingen blir enklere. Menneskerettighetsarbeidet blir derimot dårligere.
Det er derfor viktig at dette klargjøres: Virksomhetens aktsomhetsvurderinger skal styres av virksomhetens egen kartlegging og vurdering av risiko. Ikke av forbrukerens krav om informasjon.
Forbrukeren vil ikke i alle sammenhenger ha krav på å vite alle detaljer omkring buksen i butikken.