Et ukjent fenomen i norsk arbeidsliv. Virkelig?

Begrepet fagforeningsknusing («union busting») kan være provoserende. Utenfor Norges grenser, for eksempel i USA, er imidlertid begrepet svært relevant for å forstå de utfordringene som fagbevegelsen står ovenfor.

Norsk og nordisk arbeidsliv er annerledes enn i de landene som begrepet fagforeningsknusing kommer fra. Vi tok utfordringen og diskuterer om og hvordan et slikt begrep kan ha relevans i norsk arbeidsliv. Det vil si hvordan motstand mot fagorganisering kan utspille seg i et land som Norge.

I Norge er både arbeidstager- og arbeidsgiversiden enige om at et organisert arbeidsliv med tillitsvalgte, partssamarbeid og tariffavtaler er et gode. Begge sider er også enige om at lav organisasjonsgrad i deler av privet sektor er en utfordring for den norske arbeidslivsmodellen. Mantraet er derfor at arbeidstagerorganisasjonene og deres tillitsvalgte må ut og organisere.

I deler av arbeidslivet er det likevel krevende å få på plass fagforening og tariffavtale. Forklaringene er sammensatte, men motstand fra arbeidsgiver spiller inn.

Positive holdninger fra arbeidsgiverorganisasjonene på sentralt nivå samsvarer ikke nødvendigvis med virkeligheten ute i virksomhetene.

Vi valgte å spørre de som har «skoene på», det vil si organisasjonsarbeidere og representanter fra lokale fagforeninger som oppsøker arbeidsplasser for å verve medlemmer. Vår kartlegging viser at disse tidvis blir motarbeidet. De slipper ikke inn på arbeidsplassen, eller de opplever at arbeidstagere som ønsker å melde seg inn i fagforeningen, opplever negative reaksjoner fra arbeidsgiver.

Vår undersøkelse er kvalitativ, det vil si at vi har dybdeintervjuet informantene med utgangspunkt i en intervjuguide. Dette er et vanlig valg av metode når vi trenger kunnskap på områder vi vet lite om. Drøye 20 intervjuer i fem forbund er heller ikke spesielt lite i en kvalitativ undersøkelse.

Undersøkelsen var rettet inn mot bransjer med få arbeidstagere som er organiserte, og der vi også ventet å finne eksempler på motstand. Vi er derfor forsiktig med konklusjonene.

Det er likevel ikke slik at vi er helt blanke på omfanget. I en spørreundersøkelse fra 2021 sa for eksempel én av ti bedrifter uten tariffavtale at de ville motsette seg et slikt krav så langt det lot seg gjøre. En god del flere ville forsøke å overtale de ansatte til å gå bort fra kravet, men inngå tariffavtale hvis de insisterte.

Vi understreker i rapporten at vår kartlegging diskuterer motstand mot fagorganisering fra et fagforeningsperspektiv. Antagelig ville mange av arbeidsgiverne forklart sin motstand med at en tariffavtale ikke er gunstig for bedriften. Noen vil mene at samarbeidet mellom ledelse og ansatte allerede er godt, og at en fagforening kan medføre mer konflikter.

Motstand kan også bunne i at arbeidsgiver ikke ønsker begrensninger i den såkalte styringsretten.

Våre funn viser at det også i norsk arbeidsliv forekommer motstand mot fagorganisering med virkemidler som i internasjonal litteratur omtales som fagforeningsknusing. Dette er ikke utbredt, men gjenkjennbart og noe fagbevegelsen må forholde seg til i enkelte bransjer.

Kanskje bør vi ha med oss at det også i norsk arbeidsliv finnes motstand mot fagforeninger og tariffavtale.