Ingen av disse er erklært døde.
De er ikke utformet uten dialog med interesseorganisasjoner i det sivile samfunn. I TTIP-prosessen har for eksempel 400 slike organisasjoner hatt innflytelse på forhandlingene.
Internasjonale avtaler er mellomstatlige, og skal ikke settes i et hierarkisk forhold til hverandre: hvem skulle i så fall bestemme hva som er viktigst og hva som ikke er det?
Hele poenget med internasjonale handelsavtaler er at transnasjonale selskaper skal ha plikter like fullt som rettigheter, men da må dette også gjelde statene hvor disse selskapene investerer.
Det er nettopp lokalt næringsliv som kan nyte godt av internasjonale handels- og investeringsavtaler, fordi disse avtalene regulerer til fordel for frie markeder og ikke nasjonalstatlig proteksjonisme.
Gjennom kombinasjonen av handel og investeringer i TTIP-avtalen, vil også finansbransjen komme under lupen.
Det er ikke store selskaper som forhandler frem TTIP og Tisa, men representanter for demokratisk valgte regjeringer. Avgjørelsene om de skal tiltres eller ikke, gjøres i de europeiske nasjonalstatens folkevalgte forsamlinger og i den folkevalgte amerikanske kongressen.
Dette handler ikke om avregulering, men reregulering fra nasjonalstatlige til mellomstatlige handelsregimer til beste for konsumenter og produsenter.
Personvern har ingenting med nasjonalstatlig kontroll å gjøre, men respekten for den liberale rettsstatens fokus på individets ukrenkelige rettigheter overfor staten.
Bevegelsene mot internasjonalt forpliktende samarbeid kommer fra ytterste høyre og ytterste venstre. I Norge kommer den sterkeste motstanden mot TTIP og Tisa – og den for norske bedrifter og arbeidsplasser svært så viktige EØS-avtalen – fra Senterpartiet, SV og Rødt.

Ti feil om TTIP og Tisa