Innlegg: Bra for miljøet å bo tett og smått – begrens skattefordelene for store boliger

En skattereform kan løse konflikt mellom tilgang på adekvat bolig for unge og økonomisk vanskeligstilte og redusert vekst i totalt boareal.

Jeg skjønner at «hyblifisering» kan skape spenninger mellom ulike befolkningsgrupper som gjør bygg og bydeler mindre attraktive for inntektssterke grupper. Jeg ville heller ikke ha bodd på Møllenberg i Trondheim, en bydel som er mer og mer dominert av festglade studenter. Useriøse utleiere stapper for mange i hver leilighet, noe som spesielt er et problem i bygg uten tilstrekkelig infrastruktur som varmtvann og sykkelparkering.

Jeg forstår at boligeiere og boligbyggelag som Obos ønsker mulighet å forhindre «hyblifisering».

Lovforslaget fra regjeringen kan gjøre det enda vanskeligere for unge og de med dårlig råd å komme inn på boligmarkedet – de som allerede har opplevd den største økningen i bokostnadene i storbyen.

Inspirert av juleevangeliet kan man spørre om hvorfor det ikke kommer en politikk som øker tilbudet av rimelige boliger istedenfor et lovforslag mot «hyblifisering» og bokollektiv.

Produksjon av byggematerialer forårsaker ti prosent av globale klimagassutslipp. Det er bakgrunn for vår nye rapport for FNs miljøprogram om materialeffektivitet. Vi finner at betydelige utslippskutt er mulig, spesielt gjennom redusert etterspørsel etter boareal.

Flermannsbolig istedenfor enebolig, og bokollektiver istedenfor ettroms leiligheter, bidrar til å begrense veksten i boareal.

Utslippskuttene er mye større enn det som kan oppnås gjennom lettere konstruksjoner, redusert anleggsavfall, og økt resirkulering og gjenbruk av byggematerialer; alle tiltak som mest sannsynlig blir del av regjeringens strategi for sirkulærøkonomi.

Det er et stort spenn i boareal per innbygger mellom ulike i-land, fra 35 kvadratmeter i Storbritannia til 70 kvadratmeter i USA, og ikke minst innad i landene. Rapporten vår identifiserer politiske virkemidler som påvirker etterspørsel etter boareal, som skatter, avgifter og arealplanlegging.

I Norge har vi mest boareal per innbygger i Europa, men likevel er det mange som har dårlig plass.

Hvordan kan vi så øke tilbudet av rimelig husly til dem som har dårlig råd og begrense etterspørsel etter boareal fra dem som allerede bor stort? Det kan virke som en motsigelse. Men vi må se på skattelovene. Det ingen begrensning i skattefordelene ved å eie bolig, noe som faktisk skaffer et incentiv for velstående å kjøpe seg stadig større bolig og sekundærboliger, og det presser opp prisene og gjør det vanskelig for førstegangskjøpere å komme seg inn i boligmarkedet.

Regjeringen bør derfor differensiere skattefordelene ved å eie bolig slik at de gir incentiver til økt arealeffektivitet på primærbolig og samtidig motvirke prispress. Det er ikke noen grunn å gi rentefradrag for boliglån uansett størrelse på lånet eller boligen. Det er heller ikke nødvendig å redusere skattemessig verdi i en villaeiendom med like mange prosent som i en studioleilighet.

I krone og øre er verdien på disse skattefordelene mye større for dem som ikke trenger hjelp til å skaffe seg adekvat boligeiendom enn de som knapt har råd til første boligkjøp. Hvis skattefordelene begrenses i størrelsen, vil det bidra til å lette presset på boligmarkedet og redusere etterspørsel etter stadig større boenheter.

Det vil også motvirke «hyblifisering» uten at folk presses ut av boligmarkedet.