Byråkratisk sløsing på pasienters bekostning

Tvert imot opplever vi store kutt i budsjettene og reduksjon av tilbud. Dette fører til en ineffektiv sektor, vanskeligere arbeidsforhold og økt press på både ansatte og pasienter.

Mennesker med alvorlig sykdom og store behov får stadig færre valgmuligheter. I tillegg er stabilitet og kvalitet på behandlingen svekket betydelig.

Det er på tide å stille spørsmål ved hvor midlene faktisk blir av, og om dagens prioriteringer er til pasientenes beste.

En stor del av utfordringen ligger ikke i hvorvidt det finnes tilstrekkelig med midler, men i hvordan midlene fordeles og brukes. Både helseforetakene og etatene står overfor utfordringer med økende administrasjonskostnader som påvirker ressursene tilgjengelige for direkte pasientbehandling og tjenester.

De siste årene har det vært en betydelig økning i administrasjonskostnader, mens midlene som går direkte til pasientbehandling, ikke har økt tilsvarende. Dette betyr at mye av pengene som skulle gått til å styrke viktige behandlingstilbud, i stedet brukes på byråkrati.

Økningen i antall administrativt ansatte tar betydelige deler av budsjettet, som ellers kunne vært brukt direkte på behandlingstilbud og forbedring av arbeidsforhold for helsepersonell. En kritikk fra flere helsearbeidere er derfor at de administrative kostnadene øker uten at dette nødvendigvis fører til bedre tjenester for pasientene.

Det er på tide å stille spørsmål ved om alle de administrative rollene er nødvendige, og om ressursene kunne vært bedre brukt på direkte pasientbehandling.

Rus- og psykiatrifeltet er spesielt sårbart for slike økonomiske prioriteringer. Pasientene i dette feltet har ofte komplekse og langvarige behov som krever kontinuerlig oppfølging og tverrfaglig samarbeid. Når midler omdirigeres fra direkte pasientbehandling til administrasjon, fører dette til flere alvorlige konsekvenser.

For det første blir det redusert tilgjengelighet på tjenester. Med færre ressurser tilgjengelige for direkte behandling blir det vanskeligere å opprettholde både et tilstrekkelig antall døgnplasser og polikliniske dagtilbud. Dette betyr ikke bare at pasienter må vente lenger på å få nødvendig behandling. Mange pasienter blir også stående uten passende tilbud, og har derfor ikke engang muligheten til å stå på venteliste.

For det andre øker belastningen på helsepersonellet. Når det er færre ressurser tilgjengelige for pasientbehandling, blir arbeidsforholdene for helsepersonell mer presset. Dette kan føre til høyere sykefravær og økt turnover blant ansatte, noe som igjen påvirker kvaliteten på tjenestene som tilbys.

For det tredje mangler det kontinuitet i behandlingen. Pasienter med rus- og psykiatrilidelser trenger som sagt ofte langsiktig oppfølging for å oppnå bedring. Når ressurser omdirigeres til administrasjon, blir det vanskeligere å opprettholde denne kontinuiteten, noe som kan føre til hyppigere tilbakefall og dårligere langsiktige resultater.

For å virkelig forbedre rus- og psykiatriomsorgen må vi sikre at ressursene går direkte til de som trenger det mest. Det innebærer å redusere unødvendig byråkrati og heller fokusere på å styrke de direkte behandlingstilbudene. I tillegg må vi sikre bedre arbeidsforhold for helsepersonell, slik at de kan yte sitt beste i arbeidet med pasientene.

Pasienter med samtidig rusmiddelproblemer og psykiske lidelser, såkalte ROP-pasienter, er en gruppe som har behov for stabilitet, trygghet og forutsigbarhet. Når behandlingstilbud stenges eller endres på grunn av økonomiske hensyn, skaper dette en ustabil situasjon både for pasienter og behandlere. Det er avgjørende at behandlingstilbudene ikke bare opprettholdes, men også styrkes for å møte det økende behovet i befolkningen.

Regjeringen, helseforetakene og etatene må ta et steg tilbake og revurdere hvordan midlene fordeles. Mange av beslutningene som tas, virker ofte lite gjennomtenkte og er ikke basert på faglige vurderinger. Dette skaper usikkerhet og ustabilitet i et felt som allerede er under stort press. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; mitt inntrykk er at regjeringen, helseforetakenes styrer og de ulike etatene dessverre ikke er ydmyke nok til å lytte til sine egne fagfolk og pasientgruppen som berøres.

Pasientenes behov må stå i sentrum, og de faglige rådene fra helsepersonell må få større gjennomslag i beslutningsprosessene. Dette er essensielt for å skape en mer stabil, effektiv og menneskelig rus- og psykiatriomsorg. Det er på tide at midlene faktisk når ut til de som trenger det mest, og at vi setter pasientenes helse foran byråkratisk vekst.