Hva med «sykelønnen» til næringslivet?

Det pågår en hard debatt om sykelønnsordningen i Norge og mange tar til orde for at ordningen må strammes inn. Regjeringen og LO er på defensiven og vil se på andre måter å innrette ordningen på og som kan føre til at flere syke blir presset over i ledighet slik som tallene viser fra Sverige.

Det blir påpekt at Norge har en veldig raus sykelønnsordning som nærmest stimulerer til fravær. Det vises til forskjellige sammenligninger fra andre land uten å ta høyde for forskjeller både i sysselsetting, innretning på arbeidslivet, samfunnsstrukturer med mer.

Vi vet fra flere sektorer at bemanningen er kritisk lav og at dette fører til stort arbeidspress som igjen gir økt risiko for fravær. Ved å øke mistenkeliggjøringen overfor den enkelte sykmeldte vil nok terskelen for å melde seg syk kunne bli høyere, men sannsynligvis føre til en økning av langtidsfraværet. Det er langtidsfraværet som har økt og dette er legemeldt.

Det vi ikke snakker om i denne debatten er hvorfor det er legitimt å stille spørsmål ved om Norge har råd til velferdsordningene som skal sikre livsopphold for arbeidstagere ved tap av arbeid eller arbeidsevne, men ikke støtteordningene til næringslivet.

Et raskt googlesøk viser at det er et tilnærmet «Nav» for ulike støtteordninger for næringslivet på statlig, regionalt, fylkes og lokalnivå. Hvor mange milliarder disse ordningene koster oss skattebetalere hadde vært interessant å få vite mer om. Likeledes hva disse støtteordningene fører til av verdiskaping for samfunnet og ikke bare eierne.

Det er betimelig at det ikke er en debatt om støtteordningene til næringslivet selv etter at Koronastøtten viste at den ble gitt til bransjer som ikke hadde behov. Hvorfor har vi råd til å støtte næringslivet uten motforestillinger, men ikke den enkelte arbeidstager?