Innlegg: Det første investorsøksmålet mot Norge er her

Norge er for første gang blitt stevnet i et såkalt investor-stat-søksmål i den internasjonale voldgiftsordningen. Voldgiftsdomstolen kan komme til å ta stilling til svært betente politiske spørsmål.

Høyesterett tok i «snøkrabbesaken» ikke stilling til om Svalbardtraktaten fikk anvendelse og hva konsekvensene av det ville vært, skriver Ivar Alvik og Josefin Engström i innlegget.
Høyesterett tok i «snøkrabbesaken» ikke stilling til om Svalbardtraktaten fikk anvendelse og hva konsekvensene av det ville vært, skriver Ivar Alvik og Josefin Engström i innlegget.Foto: Javad Parsa

I april registrerte den internasjonale voldgiftsinstitusjonen (ICSID) i Washington, D.C. et søksmål mot Norge med grunnlag i den såkalte snøkrabbesaken, som ble avgjort av Høyesterett i fjor. Det er første gang Norge opplever å bli stevnet for ICSID.

Dette er en spesialisert voldgiftsordning for investeringstvister, det vil si tvister mellom stater og utenlandske investorer, typisk med basis i en såkalt bilateral investeringstraktat (BIT).

Saksøker er et latvisk rederi som ble ilagt straff for ulovlig snøkrabbefiske i havområdene rundt Svalbard. Rederiet tok først saken til norsk domstol, men tapte gjennom tre rettsinstanser. Dommen i Høyesterett bygger på to sentrale rettslige resonnementer:

  • Snøkrabbe er en sedentær art ut fra FNs havrettskonvensjon og slik sett underlagt Norges eksklusive jurisdiksjon.
  • Fiske uten norsk tillatelse er uansett straffbart.

Høyesterett tok dermed ikke stilling til om Svalbardtraktaten fikk anvendelse og hva konsekvensene av det ville vært.

ICSID-søksmålet hevder nå at denne praktiseringen av fiskeriforbudet er i strid med Norges forpliktelser under den bilaterale investeringstraktaten mellom Norge og Latvia fra 1992. Traktaten sikrer investorer fra henholdsvis Latvia og Norge en viss beskyttelse mot blant annet diskriminering og myndighetsmisbruk, og gir investorer rett til å saksøke vertsstaten for internasjonal voldgift med krav om erstatning.

Mye taler for at det aktuelle søksmålet både bør og vil bli avvist på grunn av manglende domsmyndighet (jurisdiksjon). Rederiet må nemlig for å kunne påberope seg traktaten vise at de har foretatt en investering i Norge «i samsvar med norsk rett og reguleringer».

Poenget er egentlig at traktaten kun beskytter investeringer som myndighetene tillater, noe som ikke er tilfellet her. Norsk Høyesterett har klart fastslått at snøkrabbefisket utenfor Svalbard er ulovlig etter norsk rett, og det er vanskelig å se at voldgiftstribunalet skal kunne overprøve dette.

Skulle tribunalet mot formodning anse seg kompetent til å foreta en full rettslig prøving, vil det imidlertid måtte ta stilling til svært betente politiske spørsmål. Særlig gjelder dette spørsmålet om forholdet mellom norsk rett og Svalbardtraktatens likebehandlingsprinsipp, som Høyesterett ikke tok stilling til, og der Europakommisjonens praksis og norsk myndighetsutøvelse er motstridende.

Mens EU i flere år har innvilget lisenser til EU-fartøyer for fangst av snøkrabbe rundt Svalbard, senest 20 lisenser for 2020, gir Norge bare adgang for norske fiskere. Latvia har fått elleve av de tildelte EU-lisensene, Litauen fire, Polen tre, mens Estland og Spania har fått én hver.

Norge har investeringstraktater med samtlige land bortsett fra Spania. Det kan derfor tenkes at flere utenlandske rederier vil fremme sak mot Norge under investeringstraktatene.

Snøkrabbesaken kan i så måte illustrere noen av de betenkelighetene som knytter seg til voldgift under investeringstraktater, og som gjør at det i Norge lenge har vært skepsis til å inngå slike traktater. På begynnelsen av 1990-tallet ble det imidlertid inngått traktater med flere østeuropeiske land, derunder Latvia, som særlig var ment å beskytte norske investeringer i de nye markedene som åpnet seg etter den kalde krigens slutt.

Søksmålet i snøkrabbesaken illustrerer at traktatene kan slå i begge retninger og også gjelder for norske myndigheter. At et voldgiftstribunal basert på en investeringstraktat skal kunne ta stilling til norske myndigheters tolkning av Svalbardtraktaten, fremstår mildt sagt som en lite ønskverdig situasjon fra et norsk utenrikspolitisk perspektiv.

Hva som er relevante norske interesser i denne sammenheng, er likevel

mer sammensatt. Ettersom Norge har inngått langt færre investeringstraktater enn de fleste andre land, har norsk næringsliv lenge etterspurt bedre ordninger for beskyttelse av norske investeringer i utlandet.

Norske selskaper har omfattende investeringer og engasjementer i både Latvia og andre land, og neste gang kan det være våre interesser som er tjent med et slikt tvisteløsningssystem som kan etterprøve nasjonale domstoler. For systemet har også en begrunnelse – behovet for et nøytralt rettsmiddel som kan gi sikkerhet for investeringer, og kanskje særlig i saker der den aktuelle vertsstaten har sterke politiske interesser.

Det går også an å se snøkrabbesaken fra et slikt perspektiv, i alle fall dersom investeringene i utgangspunktet hadde vært ønsket velkommen av norske myndigheter. For en fiskebåtreder fra Latvia eller et annet EU-land som søker avklaring av sine mulige rettigheter til fiske i havområdene rundt Svalbard, er det slett ikke gitt at norske domstoler fremstår som et helt nøytralt forum.

Publisert 4. June 2020, kl. 17.49Oppdatert 4. June 2020, kl. 17.49
JusVoldgiftHøyesterettSnøkrabbeSvalbard