Grønt skifte med håndbrekket på
Det grønne skiftet ble lansert med jubel, men ti år senere sliter politikerne med tempoet.
Da det grønne skiftet var hovedtema på Zerokonferansen i 2014, var den grønne optimismen stor og stemningen nesten euforisk. Det grønne skiftet fikk fotfeste som en ny måte å snakke om klimapolitikk på, og i 2015 ble det til og med kåret til årets nyord.
Forklaringene er mange, men manglende troverdighet i klimapolitikken er en viktig faktor.
Med utsikt fra Norge kan man nesten få inntrykk av at det grønne skiftet har stoppet helt opp.
Det tar selvsagt lang tid å omstille verdens energisystem. Også globalt har mye gått i feil retning det siste tiåret. Verdens forbruk av fossil energi har økt, og utslippene av klimagasser har aldri vært høyere enn de er nå. Vi får ukentlige påminnelser om at dramatiske klimaendringer er kommet for å bli, og vi vet ikke hvilke vippepunkter som kan ligge i klimasystemet rundt neste sving.
Samtidig er det ingen tvil om at det grønne skiftet er i gang for fullt. For selv om verdens energiforbruk fortsetter å øke, øker andelen fornybar energi enda raskere.
Men hva med alt det andre? Industri, jordbruk, luftfart og internasjonal skipsfart?
Og selv om nullutslipp er mye dyrere enn de fossile alternativene, øker utslippsfri sement kostnaden for et typisk bygg med bare én til to prosent. En bukse som fraktes uten utslipp fra Asia til Europa, blir ti kroner dyrere. Fordeles kostnaden for utslippskutt gjennom en hel verdikjede, vil mange løsninger bli mulige.
Men skal vi komme til null i alle sektorer, trenger vi en global klimadugnad. Norge må bidra på minst tre måter.
- Vi må kutte utslipp i en helt annen takt enn vi har klart til nå.
Det internasjonale klimasamarbeidet er bygd på at alle land tar ansvar for å kutte egne utslipp, og at innsatsen skal øke over tid. Det er grunnplanken i Parisavtalen. Norge har så langt kuttet beskjedne ni prosent. Her har vi en stor jobb å gjøre.
- Vi trenger omstilling av olje- og gassnæringen.
- Vi bør investere vår oljeformue litt mer i tråd med klimamålene.
Det betyr ikke at vi skal gamble med Oljefondet. Men Norges Bank bør øke investeringene i fornybar energi opp til to prosent av fondet, slik de har anledning til under dagens mandat. I tillegg bør Stortinget øke bevilgningene til Klimainvesteringsfondet til Norfund, som er særlig rettet mot å fase ut kull i vekstøkonomier. Fondet investerer nå rundt to milliarder i året, og har så langt hatt bedre avkastning enn Oljefondet.
Det viser at det er mulig å investere i tråd med klimamålene, og samtidig tjene penger på det.
Det grønne skiftet har nådd et punkt hvor det for alvor kan skyte fart i alle sektorer. Løsningene finnes. Det er klimapolitikken de neste årene som vil avgjøre hvor raskt vi tar dem i bruk. Det er på tide at Norge løsner håndbrekket.