Exxon saksøker aksjonærer. Hva nå Oljefondet?

Investorene som styrer det norske folks sparegris sverger til aktivt eierskap. Men hva gjør de når selskapene svarer med søksmål?

Pressekonferanse med oljefondssjef Nicolai Tangen i anledning publisering av nøkkeltallene for 2023.
Pressekonferanse med oljefondssjef Nicolai Tangen i anledning publisering av nøkkeltallene for 2023.Foto: Mikaela Berg
ExxonMobil, et av verdens største oljeselskaper, gikk forrige måned til radikale skritt for å hindre aksjonærene i å fremme klimarelaterte forslag: De saksøker to småaksjonærer for brudd på reglene om aksjonærforslag. Selv om forslagene siden er blitt trukket tilbake velger Exxon å forfølge saken i rettssystemet.
Diego Alexander Foss
Det har fått alarmklokkene til å ringe hos Oljefondets forvaltere i Nbim, som har 55 milliarder kroner investert i ExxonMobil. Oljefondet har tidligere støttet forslag lik de som nå har fått Exxon til å slå ned på egne aksjonærer.

Oljefondet introduserte i 2022 en klimaplan som i stor grad baserer seg på at dialog vil føre til at selskapene selv tar innover seg den økonomiske risikoen klimaendringene innebærer. Signalene fra Exxon tilsier at selskapet neppe vil få en oppvåkning med det første. Selv om dialog er fondets foretrukne verktøy, er det viktig at fondet nå viser at dialog og nedsalg ikke utelukker hverandre, men er to verktøy som henger sammen.

Hvilken effekt har egentlig gulroten hvis selskapene vet at pisken aldri vil bli brukt?

Det er grunn til å tro at Exxon-saken kun er den første av mange saker hvor Nbim må vurdere om selskaper virkelig tar klimarisiko på alvor. Ifølge deres egen rapportering er det kun en fjerdedel av selskapene i porteføljen som har satt seg troverdige netto nullmål, til tross for at slike mål er et absolutt minimum for å kunne håndtere klimarisiko. Det investorene i Nbim frykter aller mest er at omstillingen kommer så sent at det vil bli kaos på markedene. Dess lenger de venter på at selskaper skal endre adferd, dess mer øker risikoen for at omstillingen kommer for sent.

I Exxons tilfelle er det ikke bare snakk om fravær av tiltak, det er aktiv motarbeidelse av aksjonærer som ønsker å endre selskapets retning. Nbim har presentert sine forventninger, de har hatt aktiv dialog og de har brukt stemmeretten sin.

Verktøykassen er snart tom, så hvilke valg har Nbim nå? De kan fortsette å håpe at dialog og stemmegivning vil endre selskapets holdning, men hvor troverdig er det hos et selskap som i mange tiår skjulte kunnskapen de hadde om hvor katastrofale klimaendringene ville bli?

Et annet alternativ er å sende saken videre til Etikkrådet, for å vurdere om Exxons oppførsel bryter med de etiske retningslinjene Stortinget har satt for fondet. Men det er usikkert om de vil ha hjemmel til å foreslå ekskludering.

Hvis Oljefondet virkelig mener at klimarisiko utgjør en reell finansiell risiko, så må de også anerkjenne at selskaper som ikke tar denne risikoen på alvor ikke lenger kan være en del av porteføljen. Det er åpenbart noen utfordringer med å selge seg ut av store investeringer, men det kommer stadig flere eksempler på fond som har valgt denne strategien.

Sist ut er nederlandske PFZW, som nylig kvittet seg med 98 prosent av sine investeringer i olje og gass, tilsvarende 37 milliarder kroner, etter at to år med dialog ikke hadde ført til noen endringer. PFZW forvalter Europas tredje største pensjonsfond. Det er med andre ord en tung aktør som neppe kan anklages for å drive klimaaktivisme.

Det er på tide å skille klinten fra hveten. Det er hverken moralsk eller økonomisk fornuftig å investere i selskaper som ikke tar innover seg at det grønne skiftet er her. Nbim har forsøkt å påvirke, med alle verktøyene de har tilgjengelig, dessverre uten hell.

Fremfor å bruke ressurser på selskaper som Exxon må Oljefondet prioritere å påvirke de selskapene som faktisk viser tegn til endring. Det er på tide å selge seg ut av Exxon.

Publisert 22. February 2024, kl. 18.54Oppdatert 22. February 2024, kl. 18.54
KlimamålOljefondetFinansEtikk