Innlegg: Nyttig med konkursbeskyttelse – kan få gjeldsforhandling før kassen er tom
Forslaget som åpner for konkursbeskyttelse, er et etterlengtet bidrag til å unngå konkurser i levedyktige virksomheter – og det er ikke grunnlag for å hevde at «flere kan gå konkurs».
Det er ikke grunnlag for en slik påstand. Terskelen for å igangsette gjeldsforhandlinger – en rekonstruksjonsprosess – er fortsatt høy i forslaget som regjeringen presenterte onsdag. Grunnvilkåret for å åpne en restruktureringsprosess er at en virksomhet «har eller i overskuelig fremtid vil få alvorlige økonomiske problemer». Kravet om at skyldneren er i alvorlige økonomiske problemer er i seg selv en høy terskel.
At terskelen er senket ved at det ikke lenger stilles krav om at skyldneren ikke evner å betale sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, altså er illikvid, er for å bedre mulighetene til å finne en løsning. På denne måten kan prosessen igangsettes før kassen er tom.
Dersom en restruktureringsprosess igangsettes for sent, er det ofte lite som er igjen, og det går til som regel til å dekke statens krav på skatter og merverdiavgift foran andre kreditorer. Dette gir lite spillerom for å finne en løsning for øvrige kreditorer, og gjennom dette berge virksomheten.
Reglene skal på ingen måte legge opp til at det er kurant å «prøve seg» eller «går det så går det», hvis ikke så tar skyldneren virksomheten tilbake og driver videre eller tilfører mer midler fra eier etc. En slik tilnærming ville åpenbart være et misbruk av ordningen og i strid med ordningens intensjon.
Kravet om «alvorlige økonomiske problemer», kombinert med at alternativet til løsning med kreditorene er konkurs, hindrer slikt misbruk og mistenkeliggjøring rundt skyldnerens motiver og alvoret i situasjonen.
At konkurs er eneste alternativ til en løsning, er en effektiv realitetsorientering av kreditorene om alvoret i situasjonen. Det kan bidra til å øke forhandlingsviljen hos kreditorene, som igjen kan øke mulighetene for en løsning bedre enn konkurs.
Dersom konkurs ikke var et ugjenkallelig alternativ til en rekonstruksjonsløsning, ville det tvert imot svekke forhandlingene og mulighetene for å finne en løsning.
Usikkerhet rundt alternativet til løsning kan bidra til mistenkeliggjøring av skyldnerens reelle motiv, og hvor alvorlig situasjonen egentlig er. Det er ofte en utfordring i utenomrettslige gjeldsforhandlinger.
Konkursalternativet svekker ikke mulighetene for en løsning, men styrker mulighetene til å unngå konkurs. Det som er avgjørende er at skyldneren ikke igangsetter prosessen for sent, det vil si når kassen er tom og det er lite å forhandle med. Dette øker mulighetene for en løsning.
Rekonstruksjonsloven innebærer inngripende virkemidler for å søke å finne en rekonstruksjonsløsning. Her kan særlig nevnes muligheten til å ta opp nye lån til finansiering av rekonstruksjonsprosessen med «superprioritet» foran andre panthavere. Dette går på bekostning av etablert pantegjeld. Inngripenheten som dette innebærer for kreditorene, og særlig banker, tilsier at rekonstruksjonsinstituttet er forbeholdt de alvorligste tilfellene der konkurs er eneste alternativ til rekonstruksjonsløsning.
Tiden vil vise om reglene fungerer etter sin intensjon, men jeg er ikke særlig i tvil om at disse vil bidra til færre konkurser og ikke flere konkurser.
Det vi med sikkerhet vet er at dagens gjeldsforhandlingsinstitutt ikke har fungert og har vært svært lite brukt.