Et potensielt kritisk problem ved norgesprisen

Regjeringen går inn for opprettelsen av norgesprisen som er en fastprisordning på kraft for norske konsumenter. En konsument som har gått inn i denne avtalen betaler 40 øre pluss moms per kilowattime (kWt) åkkesom.

En rekke økonomer har advart mot denne ordningen siden den reduserer incentivene for redusert forbruk og energieffektivisering. Det er det sikkert mye korrekt i denne kritikken, men det er et annet problem som er mye mer bekymringsfullt: Ordningen truer potensielt stabiliteten i den norske overføringsnettet.

Mekanismen bak denne trusselen er subtil, men kan forklares ved et enkelt scenario.

Anta at når ordningen trer i kraft 1. oktober, så har en stor andel av konsumentene i Sør-Norge inngått en avtale om norgespris. Den 2. oktober begynner en langvarig periode med mye nedbør og vind i Sør-Norge og rundt Nordsjøen slik at det produseres store mengder vind- og elvekraft.

Kraftprodusentene har selvfølgelig lyst til å selge denne kraften, men konsumentene har ikke lyst til å øke sin etterspørsel, siden prisen de betaler ikke reduseres som følge av det økte tilbudet. Siden det blåser godt i nordsjøområdet er ikke utlendinger spesielt interessert i å kjøpe kraft heller.

I oktober er dessuten norske vannmagasiner på sitt fulleste, så om vannkraftprodusentene skal redusere produksjonen, må de la vannet i magasinene renne over.

Resultatet er at det produseres mer kraft i Sør-Norge enn det man er i stand til å selge. Man kunne solgt mer, men siden norgespriskonsumentene må betale norgesprisen, får man ikke økt etterspørselen tilstrekkelig ved å redusere prisen på strøm.

Prinsipielt kan da to ting skje. Man kan prøve å mate overproduksjonen inn i kraftnettet, men dersom tilbud av kraft er større enn etterspørselen så bryter kraftnettet sammen og deler av landet mørklegges. I praksis vil ikke dette skje (håper jeg).

Det andre alternativet er at Statnett, som overvåker det norske kraftnettet, umiddelbart griper inn og pålegger aktører i markedet å redusere produksjonen. Konsekvensene av et slikt pålegg for produsentene er uklare for meg. Jeg har forsøkt å finne detaljer om dette i forslaget, men ikke funnet noe.

Det er ikke umulig at man ikke har tenkt på hva konsekvensene av en fastpris blir i en situasjon med overproduksjon.

Jeg antar at kraftprodusenter som blir pålagt å redusere produksjonen, blir kompensert for dette. Da står vi overfor en relativt absurd situasjon. Norske strømkunder og skattebetalere betaler, via Statnett, for at kraftproduksjonen reduseres, slik at norske strømkunder med fastpris ikke får for lave strømpriser.

Det finnes ingen samfunnsøkonomisk teori i denne verden der et slikt utfall gir mening.

Dersom kraftprodusentene ikke blir kompensert for redusert produksjon er situasjonen marginalt bedre, men fortsatt må man redusere produksjonen for at norgespriskundene skal betale fastprisen. Dette er ikke god samfunnsøkonomi.

Jeg forstår tankegangen bak prinsippet for en fastpris. Det er samme tankegang som ligger bak fastrenteavtaler mellom banker og låntagere. Om man som kunde får redusert risikoen for høye priser, må man betale for dette dersom prisene blir lave.

Denne tankegangen fungerer ikke i et kraftmarked der produksjonen på ethvert tidspunkt blir bestemt av vær og vind og der stabiliteten i systemet er avhengig av at tilbud er lik etterspørsel på ethvert tidspunkt.