Norsk næringslivs talentdilemma

Norge er nettverksbasert. Vi er et ganske lite land med en dypkultur der «alle kjenner alle i bygda», og i utvidet betydning i næringsliv og i fagmiljøer.

Det skyldes til dels at vi har ett universitet som gir en god ingeniørutdannelse, NTNU, og ett og et halvt universitet som gir siviløkonomutdannelse, NHH og BI. Med andre ord – alle kjenner hverandre.

Denne kulturen er en fordel for mange. Vi er et land med organisasjoner og lokalsamfunn som stiller opp for andre og hverandre. Det er en styrke å kunne ringe en bekjent eller kollega når man står fast. Kunnskapsdeling og samarbeid skjer organisk og raskt.

Det fører også at vi har stor grad av tillit til hverandre. Derfor må vi ikke i samme grad som Sverige og Tyskland styre gjennom hierarki. Omstilling er tradisjonelt lett fordi vi snakker samme språk. Men det har også konsekvenser, blant annet for rekruttering. Over 40 prosent av stillingene besettes via nettverk.

Om du er nyankommet til Norge, er ikke din Linkedin full av medstudenter, konferansedeltagere og tidligere kolleger. Du står på bar bakke og går glipp av muligheter til å utnytte din kompetanse. Samtidig skriker enkelte sektorer etter arbeidskraft.

I fjor kom 24.000 ukrainske flyktninger til Norge. Under kollektiv beskyttelse har ukrainske flyktninger arbeidstillatelse umiddelbart. Dette er en befolkningsgruppe vi kan og bør få i jobb fort.

Demografien hos de ukrainske flyktningene er sterkt preget av krigens realiteter: I juni var 79 prosent av de voksne asylsøkerne kvinner.

Tysk forskning viser at kvinnene som regel har høyere utdannelse enn menn i Ukraina. Det reflekteres av tallene i Norge: 81 prosent hadde påbegynt eller fullført høyere utdannelse. 70 prosent jobbet eller var selvstendig næringsdrivende før krigen.

Gapet mellom denne enorme ressursen, og næringslivet, skyldes i stor grad manglende nettverk. Det er vanskelig nok å navigere i det norske systemet uten nettverk i lokalsamfunnet. Det er en grunn til at facebookgrupper for ukrainske flyktninger svømmer over av spørsmål om hvordan finne barnehageplass, navigere i Nav, eller andre rettigheter.

Å skulle finne et nytt fagmiljøe, bygge jobbnettverk, når du ofte er bosatt langt fra steder hvor næringslivet trenger din kompetanse, er mer enn man kan be om fra folk som nylig er kommet hit fra krig. Men de vil i jobb eller starte bedrift.

80 prosent av de nyankomne ønsker seg arbeid i Norge. Syv prosent av disse vil starte for seg selv.

Det vi kan gjøre, er å skape en bro over nettverksgapet, mellom de som vil ha jobb og næringslivets behov. Vi kan også gi tettere oppfølging inn i det norske arbeidsmarkedet, og mot kompetansearbeidsplasser der eksisterende kompetanse kan brukes, opprettholdes og bygges på.

Vi må også ta vare på initiativtagerne og gründersjelene, og har en mulighet til det nå. Start-up Migrants har lang erfaring med gründerkurs for migranter og ser muligheter i den ukrainske flyktningedemografien: Et flertall av de bedriftene som er resultatet etter start-up Migrants’ kurs, er startet av kvinner.

I samtale med vår samarbeidspartner Stiftelsen Rettferd hadde en flyktning følgende å si om jobb i Norge: «Jeg er ikke her på ferie».

Det er krig i Europa. Næringslivet har ikke bare et behov, men også et ønske om å bidra i en ekstraordinær situasjon. Å gi folk nettverk, arbeid og inntekt kan løfte ikke bare den enkelte, men hele gruppen.