Sommersorg
Vi kan være de siste generasjonene som opplever arter som villaks, vipe, makrellterne og fjellrev. Tapet av natur er ikke bare trist, det er også skadelig for oss.
Det går mot høst, og lydene, fargene, luktene, og smakene av den tindrende norske sommeren blekner. For denne gang. Men når naturkrisen rammer selv de vanlige artene våre, så havner også selve følelsen av sommer på rødlistet.
Det kan være vanskelig å ta inn over seg, kanskje særlig midt i den tindrende norske høysommeren, men livet på jorden står faktisk midt i en akutt krise. Ville arter utryddes 1000 ganger raskere enn normalt, og Naturpanelet advarer om at dersom vi ikke handler nå, så kan en million arter – hver fjerde plante- og dyreart på jorden – forsvinne for alltid.
Og advarselen gjelder ikke for en fjern fremtid, eller andre steder, dette skjer her og nå. I fjor oppdaterte Artsdatabanken den norske rødlisten, der en tredjedel av de norske biene og humlene, en fjerdedel av pattedyrene, en femtedel av fuglene og plantene, og en sjettedel av sommerfuglene nå regnes som truet. Vi kan være de siste generasjonene som opplever ikoniske arter som villaksen, vipen, makrellternen, lundefuglen, fjellreven og mariskoen i fri utfoldelse norsk natur.
Selv vanlige arter som villrein og gråspurv opplever så stor tilbakegang at de nå regnes som nær truet.
Dette er nitrist. For hver art som går tapt, mister vi en unik historie, en ubrutt livstråd helt tilbake til livets opprinnelse. Og vi mister unike levesett, tilpasninger, økologiske samspill, og funksjoner i økosystemene.
Og når selv de vanlige artene våre forsvinner, taper vi også hverdagens naturopplevelser. Det blir færre villblomster i sommerens blomsterbuketter, mindre insektsplætt å vaske av frontruten på bilen, mindre måkeskrik i skjærgården. Det er lyden, fargene, lukten, og smaken av sommer som forsvinner.
Men dette tapet av natur er ikke bare trist, det er også skadelig for oss. Uten insekter som kan bidra til pollinering, blir det hverken tomater eller oliven, jordbær eller sjokolade, eller for den saks skyld kaffe eller vin.
Det er også naturen, nærmere bestemt plantene, som gjennom fotosyntesen, verdens suverent mest effektive solcellepanel, binder energi fra sollyset og gjør den tilgjengelig for alle andre organismer på jorden i form av sukker, stivelse, og fiber. Og det er naturen, de unnselige nedbryterne, som gjennom tusener av år har brutt ned plantemateriale og dannet jordsmonnene som gjør at vi i det hele tatt kan dyrke mat.
Og det er samspillet alle disse artene imellom som gjør at naturen så effektivt binder karbondioksid fra luften og lagrer det i vegetasjon og jordsmonn. Slik regulerer og stabiliserer naturen næringskretsløpene, vannsyklusen, og karbonsyklusen, og dermed også klimaet på jorden.
Men nå er naturen altså i krise. For nesten alt det vi moderne mennesker gjør, det gjør vi på naturens bekostning. Vi fortrenger naturen gjennom å ta stadig nye arealer i bruk til jordbruk, skogbruk, hus og hytter, industri, energi- og mineralutvinning og transport. Vi høster av planter og dyr. Vi forurenser, vi sprer fremmede arter og sykdommer, og vi forårsaker klimaendringer.
Årsaken til naturkrisen ligger i summen av alle disse påvirkningene.
Heldigvis er det håp – for naturen har en unik evne til å ta seg inn igjen. Hvis vi bare gir den sjansen. Og det beste vi kan gjøre for naturen er rett å slett å gi den litt mer plass. Vi bør bevare den naturen vi har; vi bør restaurere ødelagt natur; vi bør utvikle naturvennlige næringer; og vi bør invitere naturen tilbake inn i byene og tettstedene våre gjennom for eksempel å plante trær, restaurere elver og våtmarker, og gi rom for flere dyr, for humler og måker.
Dette kan høres tilforlatelig ut, men det krever faktisk det FNs generalsekretær António Guterres kaller en radikal, men livsnødvendig samfunnsendring: Vi må rett og slett slutte å alltid prioritere alle mulige andre samfunnsinteresser foran naturen. Vi må oftere la den få forrang.
Skal vi få til dette, må vi bli bedre på flerbruk av arealene og gjenbruk av materialene, fremfor forbruk av stadig mer natur og ressurser. Vi må unngå enkle løsninger, som å fokusere ensidig på å plante trær eller bygge ut kraft, men isteden legge til rette for å utvikle samfunnet innenfor de arealene og med de ressursene vi allerede har tatt i bruk. Og vi må kanskje våge å tenke litt nytt omkring hva vi egentlig trenger for å leve trygge, gode, meningsfylte liv.
Det vi trenger nå er politikere som tør å omsette fine ord og generelle mål i løsninger og prioriteringer som er konkrete og kraftige nok til at de faktisk virker!