Innlegg: Dessertgenerasjonen bør dele

«Det er dere som er dessertgenerasjonen», sa en eldre lærer på ungdomsskolen til meg for 18 år siden. Jeg trodde lenge at det stemte. Nå vet jeg at det ikke er sant. Norgeshistoriens heldigste generasjon er de etterhvert nybakte besteforeldrene, født på 1950- og 1960-tallet.

Den ekte dessertgenerasjonen har fått det beste fra alle verdener, gjennom hele sitt liv, og vil seile behagelig inn i solnedgangen. Imens sitter de unge på orkesterplass og ser sivilisasjonen langsomt gå til helvete.

Det begynte med en barndom preget av fremtidsoptimisme i etterkrigstiden, og økende materiell velstand. På 1970-tallet ga dessertgenerasjonen fingeren til sine konservative foreldre, og kombinerte økt velstand med krav om større sosial frihet.

Dessertgenerasjonen rekker også å runde av med en gullkantet pensjon som de unge bare kan drømme om. Fallende rentenivå, kombinert med historisk sterk økonomisk vekst, har gjort at avkastningen på pensjonssparingen deres har vært eventyrlig. Slik finansierer man solide pensjoner med relativt beskjedne innskudd

Om dagens ungdommer ønsker tilsvarende økonomisk trygghet i sin alderdom, må de sette alle ukepengene i aksjefond.

De nå grånende hippiene skulle skape et bedre samfunn med mer rettferdighet mellom fattig og rik. Det mislyktes de med. Imidlertid har de fortsatt muligheten til å dele av godene de nyter etter 60 år med flaks. Dessertgenerasjonen kan fordele sine formuer for å skape et Norge der det er lettere for alle unge å skape et godt liv – ikke bare døtrene og sønnene av formueshaverne.

I stedet for å dra på sin tredevte ferietur til Sør-Frankrike, kan de friske og høyst oppegående pensjonistene hjelpe til med frivillig arbeid i sine lokalsamfunn, som leksehjelp, vaktmester og søppelplukker.

Som toppen av kransekaken på et vellykket liv, kan de da realisere den reglen de ble lært som barn: Den største gleden man kan ha, er å gjøre andre glad.