Innlegg: Tre løsninger på plastproblemet

Mistilliten til det norske systemet for håndtering av plast er ikke ubegrunnet.

Avsløringer av europeisk plast på avveier og norsk plast som brennes, svekker forbrukernes motivasjon til å bidra med kildesortering. Her fra resirkuleringsfabrikken Burkasan ved Kestel utenfor Bursa i Tyrkia.
Avsløringer av europeisk plast på avveier og norsk plast som brennes, svekker forbrukernes motivasjon til å bidra med kildesortering. Her fra resirkuleringsfabrikken Burkasan ved Kestel utenfor Bursa i Tyrkia.Foto: Mikaela Berg

Toppmoderne sorteringsanlegg for plast går på lavbluss i norske kommuner, mens mesteparten av norsk plast sendes til utlandet for sortering.

Avsløringer av europeisk plast på avveier og norsk plast som brennes, svekker forbrukernes motivasjon til å bidra med kildesortering. Det norske systemet for håndtering av plast kjennetegnes ved at det er kommunene som samler inn plastavfall fra norske husstander, mens det er produsentene som har ansvar for å sørge for at plasten blir gjenvunnet (produsentansvar).
Anders Magnus Løken
Anders Magnus LøkenFoto: Deloitte
Mia Caroline Bratz
Mia Caroline BratzFoto: Anita Arntzen

Deloitte har på vegne av WWF utredet det norske systemet og definert tre hovedproblemer og løsningen på dem:

Det bør ikke være opp til den enkelte kommune hvor mye plast de samler inn og sender til gjenvinning. Bor du i Lørenskog kommune sendes over fire ganger så mye av plasten du kaster til gjenvinning enn om du bor i Oslo kommune. I dag er det helt opp til den enkelte kommune å velge om eller hvordan kommunen skal samle inn plastavfall fra innbyggerne sine. De fleste kommuner ber oss om å kildesortere plasten. Enkelte kommuner samler ikke inn plast i det hele tatt fordi det ikke er nasjonale krav om dette. Kommunene som samler inn klart mest plast er de som har investert i automatiske sorteringsanlegg. I disse kommunene slipper du å kildesortere plastavfallet ditt; dette gjøres på anleggene.

Ulike kommunale ordninger for plast gir tap av stordriftsfordeler. I dag finnes det to automatiske sorteringsanlegg som har kapasitet til å sortere mye mer plastavfall enn det de gjør i dag. Grunnen til at ikke flere kommuner sender avfallet til disse anleggene er at det ikke lønner seg og at kommunene ikke har krav til hvor mye plast de må samle inn. Ved å legge til rette for flere sorteringsanlegg i Norge kunne vi ha sortert all plasten vår hjemme og fått bedre kontroll på avfallet vårt.

Dagens produsentansvarsordning må utvides til å gjelde alle typer plastprodukter. I dag finnes det ingen total oversikt over hvor mye plast som havner på det norske markedet hvert år. Dette fordi det bare er plast som dekkes av en såkalt produsentansvarsordning som rapporteres til norske myndigheter. Deloitte estimerer at cirka 130 000 tonn plast årlig ikke rapporteres. Fordi produsentene ikke betaler for gjenvinning av denne plasten, går den som regel rett til forbrenning.

Å utvide produsentansvarsordningen vil gi oss bedre kontroll over mengdene plast som finnes i Norge og vi vil vite nøyaktig hvor stor andel som gjenvinnes. Det vil også bidra til å finansiere gjenvinning av plasten som i dag går til forbrenning ved at produsentene får ansvaret sine produkter.

Det må lønne seg å designe produkter som kan gjenvinnes. Økonomisk sett spiller det ingen rolle for produsentene om produktene de lager kan gjenvinnes eller ei. Om du produserer en potetgullpose som er umulig å gjenvinne betaler du akkurat det samme som om du anstrenger deg for å designe en potetgullpose som er bærekraftig og enkel å gjenvinne.

I prinsippet skal produsentansvar bidra til det stikk motsatte: det skal lønne seg å lage produkter som er mulig å gjenvinne. Dette er fordi det er produsentene som selv betaler for at produktene deres blir resirkulert. Problemet oppstår når returselskapene organiserer gjenvinningen på vegne av mange produsenter og fordeler kostnadene jevnt utover medlemmene. Resultatet er en form for allmenningens tragedie: det blir dyrere for alle produsentene fordi det ikke lønner seg for den enkelte produsent å bruke tid og penger på å designe gjenvinnbare produkter. Produsentansvarsordningen må endres slik at det blir lønnsomt for produsenter å designe bærekraftige og gjenvinnbare produkter.

Norge har alle forutsetninger for å ta en global lederposisjon innen plast. Vi har en panteordning i verdensklasse og de automatiske sorteringsanleggene har mer moderne teknologi enn de fleste andre sorteringsanlegg i Europa. Det er behov for en nasjonal overordnet strategi for hvordan vi skal håndtere plasten vår. Svarer strategien på disse tre utfordringene vil det være mulig å vinne tilbake tilliten til befolkningen og designe et nasjonalt system for plast som faktisk fungerer.

Publisert 4. juli 2020, kl. 13.05Oppdatert 6. juli 2020, kl. 06.49
PlastforurensningPlastWWFDeloitteTeknologi