Innlegg: Alt du trenger, er det magiske kodeordet: arbeidsplasser. Si at arbeidsplasser vil gå tapt, og du får det du vil

Vekst og arbeidsplasser er noe av det politikere oftest måles på. Det er også et område politikken har lite direkte kontroll over. Det er bedriftene som skal finne de gode ideene, skape verdiene og arbeidsplassene. Ikke staten.

Det betyr selvsagt ikke at politikken ikke trengs. Politikerne må skape markedet med infrastruktur, reguleringer, kunnskap gode rammebetingelser. Uten politikk, ingen markedsplass. Forholdet mellom stat og marked skaper også debatt, fordi det er fullt av uløste problemer.

De siste årene har det blitt særlig tydelig at politikken er utilstrekkelig i møte med klimakrisen. Med den siste rapporten fra IEA, som slår bena under argumenter for utvinning av nye oljefelt, er enda litt flere bekymret for sine arbeidsplasser.

I noen grad vil markedet kunne omstille seg selv, for eksempel som følge av høyere avgifter på forurensende teknologi. Prisene på olje vil falle i takt med kostnadene ved ren energi. Men det går for sakte. Mye av teknologien vi trenger finnes, men er dyrere og mindre utbredt enn sine fossile alternativ. Innelåsing i etablerte forretningsmodeller, politisk risiko, og mangel på felles global retning, gjør det vanskeligere å legge om til nye og dyrere teknologier og stole på at markedet vil svare fort nok.

En av dem som har bidratt med viktig tankegods til hvordan relasjonen mellom stat og marked kan bli bedre, er økonomen Mariana Mazzucato. I boken «En ny økonomi» tar hun til orde for en stat som i større grad setter mål, er en god bestiller, og tar risiko når det er gode samfunnsmessige grunner til å gjøre det. Det er tankegods som har fått fotfeste i både europeisk og amerikansk nærings- og klimapolitikk.

Det er viktige bekymringer. Men kritikerne ser ut til å mangle forståelse av dagens næringspolitiske virkelighet.

For næringspolitikken er ikke nøytral, den er bare spredt på veldig mange gode ideer som er akkumulert over tid. I de elleve milliardene vi hvert år bruker på næringspolitiske virkemidler ligger støtte til reiseliv, bioøkonomi og kreative næringer, for å nevne noe. I tillegg kommer flere milliarder i risikolån. For ikke å snakke om det siste årets krisepakker, også i milliardklassen.

Politikk og interesser er som vann, de trenger seg inn i kriker og kroker overalt. Derfor fikk oljenæringen en svært sjenerøs krisepakke i fjor sommer. Derfor lot Ballangen kommune seg forføre av investorer og gründere som etterlot dem med millionutgifter og skuffelse. For ikke å snakke om da regjeringen i 2007 og 2009 ble lurt trill rundt av Kjell Inge Røkke.

Alt du trenger, er det magiske kodeordet: arbeidsplasser. Si at arbeidsplasser vil gå tapt, og du får det du vil. Si at arbeidsplasser vil skapes, og du får tomten og skatterabatten du trenger.

Passordet virker både til høyre og venstre i politikken. Det grønne skiftet kan også bli et slikt kodeord.

Problemet med næringspolitikk som ikke har retning, er at den blir vilkårlig. Da blir den også lett å manipulere. Mazzucatos forslag tilbyr litt mindre vilkårlighet, litt mer forutsigbarhet, og en stat som stiller krav tilbake.

Vi vet ikke hvilken teknologi og hvilken bedrift som skal levere morgendagens varer og tjenester. Det kan staten hverken vite eller bestemme. Men vi vet med sikkerhet at vi må transportere varer uten fossilt drivstoff. Vi trenger vaksiner og legemidler. Vi vet også helt sikkert at vi må spise, og at mer av det vi spiser, bør komme fra havet.

Spørsmålet er ikke om staten skal drive aktiv næringspolitikk. Det gjør den allerede. Spørsmålet er om fellesskapets penger skal brukes på å løse de virkelig store oppgavene. Eller bare bytte kodeord.