Solberg sviktet også i regjering

Det er positivt og betimelig at Høyre og Erna Solberg ønsker omstilling. Det trengs langsiktighet for å omstille Norge til et mer produktivt samfunn. Både Solbergs og Støres regjeringer har bidratt til det motsatte.

Ingen av dem har klart den oppgaven til god karakter.

Bevilgninger til og styring av offentlig sektor bestemmer politikerne over. Tallene er tydelige. De siste ti årene har våre folkevalgte utvidet det som allerede da var en svært stor offentlig sektor. Utgiftsvekst og stadig flere ansatte i offentlig sektor burde ha fått varsellampene til å lyse for lenge siden.

Det er ikke bare helse, utdannelse og politi som vokser. Andre deler av forvaltningen som helt klart burde effektiviseres med ny teknologi, vokser eller avtar i et svært moderat tempo. Dette handler om manglende ledelse og styring over lang tid.

Med solide inntekter fra olje og finansinntekter fra Oljefondet har politikerne litt for lett bevilget penger til ulike formål og vært for lite opptatt av hva hver krone gir igjen i nytte.

Bevilgningene er også omprioritering av arbeidskraft. Den nylig fremlagte Perspektivmeldingen viser at arbeidskraft er en knapphetsfaktor. Penger er lett å bevilge, mens ledige hender klar for arbeidslivet er det umulig å bevilge seg.

Vi er avhengige av at styringspartiene har evne og vilje til å ta nødvendige grep for både å prioritere hardere, men også styre bedre. Tidligere statsråd Torbjørn Røe Isaksen sa i en DN-sendt debatt i regi av Econa under Arendalsuken at vi har begynt for sent med omstilling og reformer av offentlig sektor. Han sa også at omstilling koster penger og flere ansatte. Med mindre handlingsrom enn tidligere er sannsynligvis nødvendige omstillinger blitt dyrere.

Solberg peker på forutsigbarhet som en viktig faktor for vekst og produktivitet. Det er vi enige i. Mener Høyre alvor med denne prioriteringen, må partiet søke enighet på tvers av midtgangen og appellere til forlik med Arbeiderpartiet. På denne måten kan styringspartiene skape forutsigbarhet for mer enn én valgperiode av gangen. Samtidig unngår kanskje neste borgerlige regjering å ende opp som en reverseringsregjering – slik Høyre beskylder Støre-regjeringen for å være.

Hva kan politikerne gjøre utover å erkjenne situasjon og feilvalg?

Tydeligere prioriteringer er selvfølgelig et godt valg. Men å gjøre mindre ved å erstatte detaljstyring med mer presis målstyring er også en mulighet. Professor Ola Kvaløy ved UiS har kalt New Public Management (NPM) en tillitsreform.

NPM er bare delvis fulgt opp i Norge. En tydeligere bruk av prinsippene der ledere måles på resultater og får større friheter på metode vil sannsynligvis gi mer igjen for skattekronene og være en slagferdig tillitsreform.

Hvis politikerne velger å frasi seg ansvaret for detaljene må de tørre å stille ledere til ansvar. Frihet og tillit må også gi ansvar. I ytterste konsekvens må ledere kunne miste jobben hvis resultatene uteblir. Men man kan ikke holdes ansvarlig hvis politikerne setter urealistiske mål uten dialog med ansatte og ledere.

Derfor er det befriende at Høyres Helge Orten sier at politikere må bli flinkere til å sette realistiske mål.