La det bli året vi setter oss mer foran peisen

Nyttårsaften 1979 var sprettkald i Tufsingdalen. Spriten i termometeret var knapt synlig, og da er vi under femti minus. Jeg var ikke gamle gutten, så vidt begynt på skolen, og familien var samlet i mormors trekkfulle tømmerhus med snøfonn i gangen.

På stuegulvet sto mormors lille hvite, firkantede vifteovn på full guffe. Det var så vidt det glødet i taklampa. Oppå vifta var mormors føtter plassert, som alltid. Hun ga åpenbart blaffen i «Ei saa peittää».

Det var sånn det var.

Fra begynnelsen av 1990-tallet kom tiår på tiår med lave kraftpriser og økt komfort. Vi vente oss fort til at det var både nok og billig strøm. Men ikke nå lenger.

Forrige uke kom Riksrevisjonen med sin kritikk av energimyndighetene. De sier at manglende kapasitet i strømnettet hindrer både næringsutvikling, bremser omstillingen til lavutslippssamfunnet og bidrar til nasjonale prisforskjeller.

Det som ikke kommer like tydelig frem i rapporten, og heller ikke får særlig plass i strømdebatten, er hva som er den underliggende utfordringen i det norske strømnettet. Slik risikerer vi også å gå glipp av det som kan være en mulig løsning på den manglende nettkapasiteten.

Utfordringen med nettet er ikke hvor mye strøm det klarer å levere over tid, men hvor mye det er i stand til å levere på én gang. Du kan sammenligne strømforsyningen med et dusjanlegg i en svømmehall: Det er nok vann til alle, men trykket kan bli borte om alle dusjer samtidig.

Grunnen til at «trykket» kan bli borte, er at vi i noen få timer i løpet av året bruker veldig mye strøm for å holde oss varme. Det er med andre ord bruken av strøm til oppvarming som bestemmer hvor stor nettkapasitet vi trenger, ikke produksjonen av granater eller lagring av kattevideoer.

Vinteren 2024, som ikke engang var spesielt kald, var det høyeste forbruket av kraft i en enkelttime nesten 25.000 megawatt (MW). Til sammenligning var det høyeste uttaket i løpet av sommermånedene under 15.000 MW. Det gir grunn til å tro at omtrent 40 prosent av nettkapasiteten som ble benyttet i fjor skyldes behovet for oppvarming.

Da kunne anslagsvis 10.000 MW av nettkapasiteten vært brukt til andre formål om vi ikke brukte strøm til oppvarming – eller i det minste bruker strømmen smartere.

Vi bør ikke overse det store potensialet som mindre bruk av strøm til oppvarming kan ha: Å gi plass til andre.

Mange etterlyser raskere utbygging og bedre utnyttelse som svar på nettutfordringen. Det er bra, og må til, men kan også ha likhetstrekk med å ønske seg mer veiutbygging og bedre veiutnyttelse uten samtidig å gjøre noe med rushtrafikken.

Hvis vi ikke får bukt med forbrukstoppene, som i stor grad skyldes bruken av mye strøm til oppvarming, blir det fort behov stadig nye nettutvidelser. Det kan bli både dyrt og konfliktfylt, og kan også føre til at forbrukstoppene fortsetter å vokse. Som rushtrafikken.

Det finnes mange tiltak for å redusere dagens bruk av strøm til oppvarming. Et tiltak som monner, er bedre isolering. Et annet alternativ er varmepumper, men spinninga kan fort gå opp i vinninga når det er skikkelig kaldt. Dette fordi de varmepumpene som er enkleste å ta i bruk, benytter den kalde utelufta som energikilde. Da må vi bruke mer strøm, og vi er omtrent like langt i å få frigjort kapasitet i nettet.

Bare så det er sagt: Varmepumper er ellers utmerket.

Det aller beste tiltaket er å installere smarte og fleksible varmesystemer som kan utnytte andre varmekilder enn strøm, og som unngår å belaste nettet når det er som kaldest. Eksempler her er fjernvarme, bioenergi og bergvarme. Fordelen med slike varmesystemer er at de også kan gå på strøm når etterspørselen er lav.

En dag brant vifteovnen til mormor. Hun reiste seg kjapt, trakk ut støpselet og slepte den brennende vifteovnen ut etter ledningen som om det var bikkja som skulle luftes. Så gikk mormor inn. Hun åpnet vedkassa, fyrte opp i ovnen og satte seg i godstolen.

Og dette er noe av det enkleste mange i dag kan gjøre. Å sette seg foran peisen, titte inn i flammene og samtidig gjøre plass til andre.