Elefanten i kraftrommet er slett ikke industrien

Til sammenligning er «kun» 24.000 sysselsatt direkte i utvinningen av olje og gass i ifølge samme statistikk produsert av SSB, men få vil si at den er uvesentlig.

Det er riktig at kraftforedlende industri foredler store mengder elektrisk kraft, men det er først og fremst bestemt av de kjemiske og fysiske lovene som produksjonsprosessene styres av. Dersom vi er enige om at biler, pc-er, medisinsk utstyr og mat fortsatt behøves, må noen produsere metaller, papir, plast, solceller og gjødsel industrielt.

Det sentrale spørsmålet er derfor om den kraftforedlende industrien i Norge har moderne anlegg som drives effektivt og utnytter kraften på en god måte, eller om andre er bedre egnet til å drive slike anlegg.

Andersen anbefaler industrien å sitte musestille. Han synes å tro at industrien oppnår eller ber om subsidierte kraftavtaler. Det er feil. Industriens kraftavtaler er selvfølgelig markedsbasert. Avtalene fremforhandles ved at selvstendige parter, på langsiktig kommersielt grunnlag, tar hensyn til kraftens estimerte alternative verdi, kostnadene for utbygging av ny kraftproduksjon og industriens betydning som sikker avtager av betydelige mengder kraft. Den stabiliserer kraftnettene, reduserer behov for nettinvesteringer og sikrer kraftprodusentene langsiktige inntekter.

Og det er ikke avgiftsfritak som skaper skjev konkurranse mellom innenlandsk industriforbruk og krafteksport. Skjevheten oppstår tvert om fordi krafteksporten legger beslag på og bruker det innenlandske kraftnettet uten å betale nettavgifter, slik alle andre må.

Beregninger gjort av NVE viser at ulike typer ny kraft kan bygges ut og produseres for mellom 50 og 70 øre per kilowattime frem mot 2030. Det er derfor ingen grunn til å tro at de ekstreme kraftprisene vi ser i dag er bærekraftige over tid.

Å heie på kortsiktig profitt på bekostning av grunnleggende sett konkurransedyktig industri, og be industrien sitte musestille, er derfor et særdeles dårlig råd. Om noen år kan Norge sitte igjen med mye mindre for kraften og med en nedlagt eller underinvestert industri. Denne typen avansert industri kommer ikke tilbake om vi først har presset den ut.

Den kraftforedlende industrien er spredt over hele landet, ofte med nærhet til store vannkraftressurser og i industrielle klynger der mye av Norges fremste anvendte teknologikompetanse finnes og utvikles. Nasjonens industrielle kompetanse er avgjørende for at vi skal sikre landet eksportinntekter og evne til utvikling på lengre sikt.

Å kaste vrak på en sektor som er basert på globalt ledende kompetanse og i stedet satse på uforedlet eksport av en råvare som elektrisk kraft er en dårlig og risikofylt strategi i et høykostland som Norge. Ingen er tjent med at grunnleggende sett konkurransedyktig industri flyttes ut av landet, for eksempel til Kina, eller andre land med hang til subsidier og svake miljø- og sikkerhetskrav.

Den geopolitiske situasjonen bør få flere å tenke seg om. Beredskaps- og sikkerhetspolitiske hensyn gjør at vi bør opprettholde industriell kompetanse og konkurransedyktig vareproduksjon i vår del av verden.