Viktig at også staten respekterer aksjonærdemokratiet

«Om styreledere og styrer velger å ignorere eiere, må eier bytte dem ut. Det er slik det er i andre selskap, og slik må også staten opptre som eier.»

Ordene kommer fra Are Tomasgard, LO-sekretær, og en sentral rådgiver ikke bare i LO, men for Arbeiderpartiet (DN 7. juni).

Dermed er det grunn til å tro at også den sittende regjering lytter når har engasjerer seg i debatten om statens eierskapsutøvelse knyttet til lederlønn.

Det Tomasgaard ser bort fra, er at det også i eierskapspolitikken er noe som heter demokrati. Aksjonærdemokratiet er godt nedfelt i lover og retningslinjer staten har stilt seg bak. Det pålegger styrene å ta hensyn til alle aksjonærer i et selskap. Når styrene får signaler fra sine eiere, er det deres plikt og ansvar å balansere ulike syn før de konkluderer med det de mener er til beste for selskapet.

Selvsagt er det legitimt for staten å uttrykke forventninger til selskaper den har eierskap i, akkurat slik det er for andre investorer. Forutsetningen er at det skjer på en åpen og ryddig måte, og at det ikke rokker ved styrenes ansvar.

Problemet oppstår når staten, også der den eier sammen med andre, uttrykker sine forventninger som udiskutable krav. Balansering av forventninger fra ulike eiere må finne sted i styrerommet og på generalforsamlingen. Staten gjør klokt i å samarbeide med og ivareta minoritetsaksjonærenes interesser, også der den er største eier eller sågar har majoritet.

Ultimative krav gjør seg kanskje i en norsk politisk debatt, men vil over tid svekke tilliten til det statlige eierskapet. Det vil være svært skadelig. Norge trenger fortsatt investorer som vil eie sammen med staten.

De forsiktige signalene om en mer næringsvennlig politikk som har kommet fra regjeringen de siste månedene er positive. Men de må følges opp med konkrete politiske endringer hvis tilliten igjen skal styrkes. Å gå på tvers av aksjonærdemokratiet vil være å ta steg i feil retning.