Rettssystemet verner de økonomisk kriminelle

Rettssystemet er opptatt av å verne ofrene for tradisjonell kriminalitet. For økonomisk kriminalitet snus situasjonen på hodet. Da vernes de kriminelle, mens ofrene må betale prisen.

Lederen for A-krimsenteret i Oslo, Gro Smogeli, har flere ganger vist til at lønnstyveri tilsvarende 70.000 kroner er for smått til at politiet prioriterer å etterforske det. Samtidig blir folk dømt for å stjele noen øl på butikken.

Hvis en ansatt stjeler fra arbeidsgiveren sin, straffes dette effektivt og strengt. Når situasjonen snus på hodet, og det er arbeidsgiver som stjeler, ja, da skjer det fint lite.

Det er nå tre år siden lønnstyveriparagrafene i straffeloven trådte i kraft. Hittil er det avsagt én eneste dom.

Det er nokså risikofritt å drive med økonomisk kriminalitet i Norge. De svært få som oppdages, får lav eller ingen straff, og dommene mot skattesvindel er lave eller fraværende.

Det er utvist stor raushet når de rike og ressurssterke, som har gjemt bort verdier over lang tid, tilbys skatteamnesti. Denne typen raushet ble ikke utvist mot ofrene i Nav-skandalen. Her ble det raskt tatt i bruk fengselsstraff – og det på helt feil grunnlag.

Vi snakker her om klassejustis i «likhetssamfunnet» Norge.

Rettssystemets svikt i å håndtere økonomisk kriminalitet dreier seg ikke bare om få og lave dommer. Svikten opptrer i hele rettskjeden: fra avdekking, etterforskning til påtale og straff.

Ingen har ansvaret for oversiktsbildet, og statistikkene er mangelfulle. Kompetanse, økonomi og kapasitet mangler. Tilsynsetatene har ikke ressurser til å gjøre jobben. Finans- og næringsliv er satt til å kontrollere seg selv – med dårlig resultat.

Vi har generelt en naiv tilnærming til økonomisk kriminalitet. Hvitvaskingskontrollen overlates til finansinstitusjonene, byggenæringen godkjenner seg selv, advokater kontrollerer advokater og resultatene av Finanstilsynets tilsyn med revisorer og regnskapsførere er det svært liten debatt om. Advokater, revisorer og regnskapsførere har prestisjefylte titler og høy tillit i samfunnet, men ikke alle har rent mel i posen.

Det er tydelig at kontrollen ikke er god nok. Derfor har også regjeringen i statsbudsjettet for inneværende år opprettet en egen enhet som skal tilsyn med disse. Dette er på tide, men satsingen mangler dessverre kraft.

I flere tiår har det vært varslere og journalister som avdekker de fleste tilfellene av økonomisk kriminalitet – ikke tilsynsetatene og politiet.

Faglitteraturen påpeker at en av flere årsaker til den mangelfulle innsatsen mot økonomisk kriminalitet, er at den ikke skaper moralske sjokkbølger i befolkningen. En enkel forklaring på manglende moralsk harme er selvsagt fraværet av avdekking, lave straffer, hemmelighold og manglende offentlig informasjon.

En annen forklaring er at det ofte er mange ofre i hver sak, og at mange faktisk er uvitende om sin egen offerstatus. Men de seneste avsløringene fra Danmark og Sverige viser at denne tendensen er i ferd med å snu.

Den danske dokumentaren «Den sorte svane» viser danske advokater i ledtog med hardbarkede kriminelle.

I Sverige har innføringen av såkalt fritt brukervalg åpnet opp for kriminelle gjenger i hjemmetjenesten. Kriminelle nettverk har infiltrert kommunestyrer, kommuneadministrasjoner, svenske Nav, låneinstitusjoner og fastlegesystemet.

Sjokkbølgen og forargelsen vekkes når det går opp for folk at kriminelle systematisk stjeler fra fellesskapet. Velferdskriminalitet er blitt en kjent kriminalitetsform hos naboene våre. Det er bare et tidsspørsmål før neste sjokkbølge skyller innover Norge.

Er politikerne våre forberedt?

Under Svart økonomikonferansen 21. januar vil Fagforbundet og NTL utfordre både politikere og fagpersoner på dette, slik som statsminister Jonas Gahr Støre og dokumentarskaper Mads Brügger.

Når rettssystemet ikke evner å sørge for likebehandling i møte med loven, er det nødvendig at innbyggere og forbrukere får tilgang på informasjon som gjør at vi har mulighet til å velge bort useriøse og kriminelle aktører. Kunnskap og informasjon om hvilke aktører vi bør unngå, vil spare oss for de store kostnadene som disse aktørene kan påføre oss gjennom boligkjøp, netthandel, bilkjøp eller oppussingsprosjekter.

Offentliggjøring av dommer og administrative sanksjoner mot disse aktørene er det beste og billigste forebyggende verktøyet myndighetene kan ha i verktøykassen.

I Sverige er et slikt verktøy tilgjengelig via svartalistan.nu. Denne typen informasjon er god forbrukerpolitikk – og dermed en myndighetsoppgave.

Til vi ser at rettsvesenet og politiet tar økonomisk kriminalitet på det nødvendige alvor, må vi i alle fall sikre makt og kunnskap hos innbyggere og forbrukere.