Er virkelig deltagelse i EUs tollunion en løsning?

Innfører EU beskyttelsestiltak i kjølvannet av USAs handelskrig og Norge holdes utenfor, vil vår eksport bli rammet. Det hevdes imidlertid at dersom Norge var med i EUs tollunion, vil norsk industri ikke bli berørt av slike handelstiltak. I DN 17. februar uttaler statsminister Jonas Gahr Støre, om handelskrigen og mulige tollmurer innen EØS som kan ramme Norge, at «vi har ingen juridisk avtale å vise til siden vi står utenfor tollunionen».

Stemmer det at deltagelse i EUs tollunion ville løst problemet?

I korthet innebærer en tollunion ingen toll mellom medlemsland og felles tollsatser overfor andre land.

Det opprinnelige EEC, tuftet på Romatraktaten, var opprinnelig en tollunion for industrien og ble fullt ut effektiv i 1968. I en forhandling med EU om deltagelse i tollunionen kan Norge fremforhandle unntak for varer som for eksempel landbruksprodukter, slik Tyrkia har gjort.

Tyrkia har en tollunion med EU. Tyrkia må dermed akseptere at de tollsatser EU har på import, også gjelder Tyrkia, inkludert tollsatser i de handelsavtaler EU inngår. Men Tyrkia har ikke automatisk gleden av disse handelsavtaler når det gjelder sin egen eksport, og de er heller ikke unntatt EUs eventuelle handelstiltak.

For eksempel var Tyrkia utsatt for mottiltak som EU vurderte knyttet til USAs toll på import av stål (25 prosent) og aluminium (10 prosent) i 2018.

Storbritannia valgte ikke en tollunion med EU i forbindelse med brexit. Hovedargumentene var ønsket om å kunne inngå egne frihandelsavtaler og å innføre egne tollsatser. Britene har inngått nye avtaler med Australia, Japan og New Zealand, men britisk handel med EU-landene er fortsatt klart dominerende. Det er lite som tyder på at disse handelsavtalene i særlig grad vil øke handelen og veie opp for de negative konsekvensene av brexit.

Storbritannia har også vært nødt til å gi en del for å få på plass disse avtalene, bl.a. åpne opp for jordbruksprodukter (NOU 2024:7, side 334).

Deltagelse i EUs tollunion gir ikke automatisk beskyttelse mot EUs handelstiltak, slik Støre indikerer i DN 17. februar. Det må konkret avtales i forhandlinger.

Det burde imidlertid være uproblematisk for EU å garantere for at handelstiltak fra EUs side ikke skal ramme Norge dersom vi blir medlem av tollunionen. Til forskjell fra Tyrkia er Norge medlem av EUs indre marked og har dermed felles regler for de varer som omfattes av en tollunion.

I en tollunion må Norge innføre de samme tollsatser som EU på import av varer. Dette innebærer en prinsipiell endring av Norges politikk og vil resultere i høyere toll på noen områder, som tekstiler og biler. En fordel vil være at de varer Norge importerer som en del av tollunionen, tollfritt kan videreeksporteres til EU, bearbeidet eller ikke.

Andre konsekvenser: Norge må tiltre de handelsavtaler EU har inngått og inngår i fremtiden. Det er vel og bra – Norge er sterk tilhenger av frihandelsavtaler og vil støtte disse. Norge kan ikke inngå individuelle handelsavtaler eksempelvis slik vi inngikk med India i 2024. Men er det noe stort tap i forhold til fordelen for norsk industri å unngå å bli rammet av EUs handelstiltak?

Vi trenger en utredning om fordeler og ulemper ved medlemskap i EUs tollunion. Hverken Utenfor/Innenfor (NOU 2012:2) eller Norges erfaring med EØS (NOU 2024:7) behandlet dette temaet.

En drøftelse om tollunion bør også innebære en bredere debatt om større koordinering med EUs handelspolitikk, med sånt som som karbonskatt på import (Cbam), offentlig innkjøp med leveranser fra ikke-medlemsland, eksportkontroll til Kina og andre land, etc. etc.