Av Petter Stordalen, Øystein Stray Spetalen og Ove Gusevik:
Det er sesong for generalforsamlinger. I media pågår det en åpenlys debatt om prosessene rundt styrevalgene i en rekke av Norges største bedrifter. Ulike grupperinger kjemper helt legitimt om å få valgt inn sine representanter.
Men i ett av de største industriselskapene Oslo Børs var det helt stille rundt styrevalget i år. Aksjonærene i dette selskapet har ikke hatt avkastning på sine aksjer de siste fire årene til tross for kurseksplosjonen på de internasjonale børsene.
Administrerende direktør har fått sparken. Styret har foretatt feilinvesteringer, solgt attraktive eiendeler til for lave verdier, foretatt en feilvurdering av markedet og gjennom dette påført sine aksjonærer milliardtap. I katastrofen Norske Skog er det stille rundt styrevalget. Hele styret i Norske Skog ble gjenvalgt.
Norske Skog var på 90-tallet et industrikonglomerat. Men styret valgte å satse alt på ett kort: Avispapirproduksjon. Aviser er en industri i tilbakegang. I mediaverdens hjemland, USA, har avispapirproduksjonen falt mer 20 prosent de siste 15 årene. Orkla har forstått dette. De vil selge sin avisvirksomhet. Norske Skogs satsing på avispapirproduksjon har ført til svak avkastning for selskapets aksjonærer.
Det mest fornuftige som har vært uttalt fra styrehold i Norske Skog det siste året kommer ikke fra en av de aksjonærvalgte representantene. Men fra de ansattes representanter i styret. Artikkelen til ansatterepresentant Jarle Halvorsen i DN 19.8.05, oppsummerer Norske Skogs strategiske utfordring meget godt:
”Det europeiske markedet bærer preg av mer og mer spesialisering. Våre kunder vil utvikle produkter som skiller seg fra konkurrentene, og papirtilvirking vil måtte bli mer kunderettet og spesialisert. Dette ser vi allerede gjennom nedgang innen standard avispapir, mens det fortsatt er en vekst innen forbedrede avispapirkvaliteter. Nisjesegmenter som bokpapir viser stabilt til svakt voksende volumer, i tillegg til at treholdige kvaliteter nå er blitt så bra at de konkurrerer ut finpapir i romanmarkedet som gir en netto tilvekst for Union sine bokprodukter”, skrev Halvorsen.
Innlegget til Halvorsen beskriver hovedgrunnen til katastrofen Norske Skog. Mangelen på å være flinkere enn konkurrentene gjennom å finne de riktige nisjene i markedet. Noen tror at bedrifter som Union må stenges uansett i et høykostnadsland som Norge. Det er feil. I fjor hadde Union et positivt driftsresultat på nærmere 100 millioner kroner. Til opplysning tapte Norske Skog konsernet ifjor 854 millioner kroner.
Beslutningene i Norske Skog bærer i enkeltsaker preg av særinteresser og kommer foran verdiskapning til aksjonærene beste.
Ved en gjennomgang av selskapets anlegg viser lokalitetene i Skogn og Saugbrugsforeningen god lønnsomhet. Anlegget med dårligst lønnsomhet i Norge var ikke Union, men Follum ved Hønefoss. Follum har kort oppsummert dårligst maskinpark, høyest produksjonkost og ingen havn. Hvis man skulle redusere produksjonskapasiteten i Norge, hvorfor foreslo da ikke konsernsjef Jan Oksum overfor styret å stenge Follum? Av en enkel grunn: Styreleder Lars Grøholt ville være svært skeptisk. Grøholt har sin bakgrunn fra Viken Skogeierforening. Follum er særdeles viktig som mottaker av tømmer for medlemmene i Viken. Styreleder Grøholt og Viken Skogeierforening visste at ved å ofre Union kan de kanskje redde Follum.
Det avgjørende argumentet for nedleggelse av Union var ikke basert på bedriftsøkonomiske vurderinger, men på maktpolitikk og egeninteresser internt i Skogeierforbundet.
Styret har gjennom styrelederens egeninteresser utvist klare brudd på god corporate governance.
I stedet burde noen av de utenlandske anleggene nedlegges. Det er nemlig heller ikke Follum som bidrar med de rødeste tallene i regnskapene. Parenco i Nederland har hatt store underskudd siden anlegget ble kjøpt i 2001. Men styret vet at en nedleggelse av Parenco vil medføre milliardnedskrivninger. Dette vil medføre nervøse banker og krav til aksjonærene om tilførsel av ny egenkapital.
Union var regnskapsmessig enkel å stenge siden nedskrivningene hovedsaklig allerede var tatt.
Norske Skog har gjennom sitt engasjement i Sør-Korea overinvestert og har for mye produksjonskapasitet. Styret må nå vurdere å stenge eller flytte Cheonwon anlegget i Sør-Korea. Dette anlegget på 190 000 tonn er bygd så sent som 1998.
Prosessen som medførte nedleggelse av Union ble av styret og administrasjonen dårlig håndtert. Dette bidro til å ødelegge aksjonærverdier. Enhver kapitalist som har bestemt seg for å legge ned en virksomhet vil normalt ønske å inngå forhandlinger om salg. Det kom som en stor overraskelse på styret at det fantes interessenter som så en fremtid i Union. Styret utviste i Union saken en total mangel på finansiell kreativitet. De ønsket heller ikke å utfisjonere Union som en bokpapirprodusent til sine egne aksjonærer.
Norsk Hydro utfisjonerte gjødselproduksjonen, Yara, til sine egne aksjonærer med stor suksess for både Yara som selskap og Norsk Hydro sine aksjonærer. Styret i Norske Skog valgte i stedet å brenne av bortimot en halv milliard kroner i nedleggingskostnader.
I vår valgte styret å sparke konsernsjef Jan Oksum. Konsernsjefen har ikke foretatt beslutningene uten å ha et flertall styret med seg. Det er patetisk å høre styrelederen velte all skyld på konsernsjef Jan Oksum. De som i første rekke er ansvarlig den situasjonen Norske Skog er kommet i er det svake styret under ledelse av styreleder Lars Grøholt.
Viken Skogeierforening som er landets største skogeierforening og dominerende skogeieraksjonær i Norske Skog har vist utilstrekkelighet og manglende kompetanse som eier.
I store industriselskaper med staten som dominerende eier kan staten bestemme hvordan de ønsker å utføre eierskapsrollen. Det vet aksjonærene i Statoil, Telenor, Norsk Hydro og DnBNor. Staten har utført sin eierrolle meget bra i disse selskapene. I Aker passer Røkke på pengene til aksjonærene. Det samme gjør Hagen, Fredriksen og Trøim i Orkla, Pan Fish, Frontline og Sea Drill. I disse selskapene er det ikke rom for fete fallskjermer, feilbeslutninger fra styret, feilaktige salg eller kjøp av virksomheter. I disse selskapene i motsetning til Norske Skog kan de institusjonelle investorene tillate seg å være passive.
Institusjonelt eierskap i en bedrift i krise som Norske Skog bidrar dessverre til kun å forsterke krisen, ikke til å løse den.
Den nye konsernsjefen i Norske Skog står overfor enorme oppgaver. Christian Rynning Tønnessen overtar en bedrift med høy netto rentebærende gjeld. Virksomheten opererer i en industri hvor etterspørselsutviklingen er svak. Bedriften har gjort en rekke feilaktige strategiske beslutninger. I tillegg etter vår mening trenger enten Norske Skog tilførsel av ny egenkapital, eller å redusere utbyttet kraftig. Med sviktende tillit fra aksjemarkedet og stigende renter blir ikke dette noen hyggelig opplevelse for eksisterende aksjonærer.
Konsernsjefen i Norske Skog må i tillegg forholde seg til en styreleder som har vist mangel på god corperate governance, historisk har stått bak en rekke gale beslutninger og som sparker ledere for å forsvare sin egen posisjon.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.