Nesten ett år har gått siden revolusjonen i Tunisia og protestene i Kairo veltet to autoritære regimer og samtidig startet en omfattende storm i den arabiske verdenen. Ingen kan med sikkerhet si hvor disse hendelsene vil føre de arabiske nasjonene. Men én ting er sikkert: Det er umulig å gå tilbake.

Nye politiske bevegelser og samfunnsstrukturer vokser frem, makten flytter seg, og forhåpentligvis vil demokratiske prosesser styrkes og spres i 2012.

Hendelsene i den arabiske verden minner om andre vidtfavnende regionale omveltninger, som for eksempel Øst-Europa etter Berlinmurens fall i 1989. Det er selvsagt mange forskjeller, men protestenes smittende effekt ligner veldig på revolusjonene som til slutt veltet kommunismen i Europa.

  Ønsker om verdighet, ytringsfrihet og demokrati la grunnen til de arabiske revolusjonene. I tillegg var økonomisk misnøye et viktig element, og det er nettopp økonomiske faktorer som vil bestemme hvordan omveltningene vil utfolde seg. Særlig tre fundamentale og langsiktige utfordringer er viktige å ta hensyn til.

For det første må den økonomiske veksten inkludere langt flere. Særlig gjelder det jobbskaping. I de arabiske landene var bare 27 prosent av ungdommen sysselsatt i 2008, sammenlignet med 53 prosent i Øst-Asia. I tillegg øker inntektsulikhetene, og over hele verden konsentreres velstanden på toppen. Denne utviklingen er særlig merkbar i mange arabiske land.

De aller rikeste i disse landene har sin velstand mer fra politiske tjenester enn fra hardt arbeid og innovasjon.

Det er grunnen til at en automatisk, enkel løsning etter «Washington-konsensus», med mer liberalisering og privatisering, ikke passer for den arabiske verden i 2012. Inkludering må være kjernen i en ny vekststrategi, ikke en ettertanke.

Hverken venstresidens statstilhengere eller høyresidens kapitalister kunne tilby en politikk som oppfylte folkets ønsker om inkludering. Nye politiske krefter, uansett om de er islaminspirerte eller sosialdemokratiske, er nødt til å skape en politisk struktur som fjerner både den profittsøkende kapitalismen og det lite tillitvekkende statlige byråkratiet.

Landene må ta i bruk det som finnes av gründerpotensial og innovasjon på grasrotplanet for å oppnå solidaritet og likhet. Da må en konkurransedyktig privatsektor slippes løs.

Samtidig som det skjer, er det viktig at staten ikke svekkes, men heller forandrer seg til en sann tjener av folket.

  • De gamle subsidiene må erstattes av generøse, målbevisste velferdsordninger.
  • Velferdsordningene må forutsette deltagelse i grunnleggende helse- og utdannelsesprogrammer.
  • Offentlig utvikling må innrettes mot boliger og infrastruktur
  • Endringene må gjennomføres innenfor et holdbart budsjett, hvilket igjen vil forutsette finansiering og omfattende administrative reformer.

Den andre store utfordringen er ferdighetsutvikling. Førsteprioriteten må være et resultatorientert utdannelsessystem. Mange arabiske land har brukt store summer på utdannelse. Problemet er at disse investeringene har gitt et bedrøvelig utbytte. Arabiske studenter gjør det dårligere enn gjennomsnittet i matematikk og naturfag. Reformer må til, der kvalitet og resultater prioriteres, ikke rekruttering og gradsoppnåelse. Det vil forhåpentligvis endre læringsprosessen, og sette i gang en produktivitetsvekst som den unge arbeidskraften trenger.

Den tredje utfordringen, som igjen er sentral for å oppnå de to første, er å styrke den regionale, arabiske solidariteten. Mange utenforstående undervurderer eller minimerer betydningen av den arabiske verdens «arabiskhet». Men revolusjonene i 2011 viste at en sterk identitet, et felles språk, og mye delt historie binder araberne sammen, tross store forskjeller i velstand, naturressurser og politikk.

Hvordan kan man ellers forklare at et opprør i Tunisia førte til uroligheter fra Nord-Afrika til den arabiske halvøyen?

En konsekvens av dette er at de oljerike landene ikke kan forbli isolerte og uberørte av det som skjer. Regionens fremtid er også deres fremtid, og omveltningene som startet i 2011 kan ikke stoppes. Men omveltningene kan bli mer ordnede, fredelige og forårsake mindre forstyrrelser hvis de ressursrike og velstående statene støtter de fattigere landene.

Vis alle stillinger

Velstand og fred i de arabiske landene avhenger av at det tenkes stort og handles raskt. Revolusjonene er en historisk mulighet for alle arabere. Det vil kreve realisme, mot og vilje til forandring hvis den skal utnyttes til det fulle – særlig fra dem som har mest midler.

Kemal Dervis er visepresident i Brookings Institution og rådgiver for the Istanbul Policy Center ved Sabanci-universitetet. Han var sjef for FNs utviklingsprogram. Copyright: Project Syndicate, 2011.

Les også: Christine Lagarde: «2012 kan bli enda verre» (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.