Forrige uke ble det tredje plenum i det kinesiske kommunistpartiets sentralkomité avholdt i Beijing. Dette var utvilsomt den viktigste begivenheten på verdens politiske kalender denne høsten.
Tredje plenum er blitt et begrep etter det avgjørende møtet i desember 1978. Deng Xiaoping tok makten og startet Kinas oppstigning til å bli verdens klart nest mektigste land i dag.
Årets møte signaliserte større individuelle frihet for kinesere. Ettbarnspolitikken skal mykes opp og folk får større frihet til å eie og selge land. Det skal bli enklere å flytte mellom by og bygd. De store statlige selskapene blir røsket opp i og markedet får økt betydning.
Kinas ledere lanserte og visjonen om en økologisk sivilisasjon og kraftig styrket kamp mot forurensing og miljøødeleggelser.
Det er ingen internasjonale spørsmål vi kan løse uten Kinas medvirkning. Det gjelder klima, verdenshandel og global økonomi, så vel som regionale kriser i Syria eller Sudan.
Kinas globale rolle er i rask endring. Under Verdensbankens høstmøte for noen uker siden talte Kinas visefinansminister uten manus, på flytende engelsk. Han lovpriste Verdensbanken og lovte større kinesiske bidrag. I OECD bygger vi stadig tettere samarbeid med Kina.
Det tredje plenum var lukket. Uttalelsene fra kinesiske møter er generelle og det tar tid å tolke betydningen. Alle verdens ambassadører løper nå rundt i Beijing for å forstå det som skjedde.
Den eneste som ikke er invitert med på festen er Svein O. Sæther, Norges eminente ambassadør i Kina. Han har ikke møtt en kinesisk politiker på tre år.
Det er på tide at vi erkjenner at isfronten med Kina er et stort problem for Norge. Vi trenger dialog med Kina om vi vil bidra i fredsprosesser, om vi vil påvirke klimakampen og om vi vil forsvare norske interesser i nordområdene.
Norge har ikke hatt politiske møter med Kina siden fredsprisutdelingen for tre år siden. Salg av varer går stort sett ufortrødent, men Veritas og Statoil, rederier og teknologiselskaper går glipp av en rekke spennende mulighetene. I tillegg blir det vesentlig mindre folkelig kontakt. Vi får mindre universitetssamarbeid, vanskeligere kår for frivillige organisasjoner og over tid færre nordmenn som lærer kinesisk.
Opposisjonen på Stortinget og kommentatorer fra sivilsamfunnet, helst også media, må gi regjeringen rom til å finne en løsning
For å forstå verden sett fra Kinas ståsted kan vi ikke bare betrakte den gjennom norske øyne. Ingen kineser mottok prisen før Liu i 2011. Har det ikke vært drevet fredsarbeid der de siste hundre åra? Kina har bragt 600 millioner mennesker ut av fattigdom. Fortjente ikke det noen pris?
Mange forstår at Nobelkomiteen er uavhengig, men hvorfor er norske politiske myndigheter de første til å gratulere og stille opp på alle seremonier?
Forholdet til Kina er nå Norges viktigste utenrikspolitiske problem. Det må løses, og det haster. Siden avgjørelsen om å sende Norge på gangen ble tatt på høyeste hold, kan den bare oppheves på aller øverste nivå.
Det blir ikke lett å få topplederne i Kina til å vie tid til lille Norge.
Utenriksminister Børge Brende er rett mann til å løse opp floken. Kinesiske myndigheter har tillit til han. Han kjenner Kina godt både fra arbeid med World Economic Forums mange Kina-aktiviteter og i China Council, en miljørådgivingsgruppe tilknyttet Kinas statsminister.
Med seg har Brende utenrikspolitisk direktør Wegger Strømmen. Virkelig et norsk drømmelag.
Det vil likevel ikke bli lett. Det vil også ta tid. Skal de lykkes, må de ha bred støtte. Opposisjonen på Stortinget og kommentatorer fra sivilsamfunnet, helst også media, må gi regjeringen rom til å finne en løsning.
Norge hverken kan eller skal unnskylde fredsprisen. Kina vil heller ikke kreve det. Men en løsning vil måtte innebære innrømmelser til Kina som ikke alle vil like. Formuleringene i en erklæring vil være slik at de kan tolkes forskjellig av ulike aktører. Da bør flest mulig gi ryggdekning til Børge Brende.
Vi har ventet på en løsning i tre år. Av hensyn til vår fredsprofil, vårt miljøengasjement, vårt næringsliv og vårt intellektuelle behov for å forstå Kina bedre kan vi ikke vente mye lenger. Da trenger vi modige politikere som tør ta upopulære valg. Og flest mulig bør støtte dem!
- Erik Solheim, leder i OECDs utviklingskomité
Kronikken er også publisert i Dagens Næringslivs papirutgave 20. november.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.