Jakter samtlige kjempetopper i Alpene

I områdene mellom Chamonix og Zermatt ligger tyngdepunktet av alpegigantene på rekke og rad. Noen er blitt verdenskjente på grunn av høyden og formasjonen, andre på grunn av pionérvirksomheten. Det oser lang fjellsporthistorie av fjellene Tormod Granheim har besteget – og de som gjenstår.

– Det er en gammel idé. Jeg har hatt mange ideer. Det er typisk når man reker rundt i fjellet, at man har tid til å tenke seg om og får nye ideer. Jeg har prioritert andre ting, men nå passet det å gå løs på dette. Det er samtidig en videreutvikling for min del, siden jeg først og fremst er skikjører, sier Granheim.

Han trodde det skulle la seg gjøre å klatre samtlige av de 82 toppene på en vår-, sommer- og høstsesong, men først denne sommeren, fire år etter at prosjektet startet, skal tålmodighetsprøven fullføres. Dårlig vær satte stopper for flere turer og deretter satte det ifjor inn så varmt vær at steinsprangfaren økte dramatisk.

Favorittfjellet

– Alt som gjenstår er det vanskeligste. Det er fire turer. To av toppene kan man gjøre på én tur, syv topper på en annen tur og to topper blir stående fritt, sier Granheim.

Kolsåstoppen hjemme i Bærum er ingen gigant, men det er her Granheim liker å trene mot de høyeste målene. Det går i kjappe byks oppover. Også opp mot toppen i Bærum setter tåke og regn rammen for turen. 42-åringen har besteget flere av de høyeste fjellene i verden, men Kolsåstoppen som er godt under ti prosent av høyden til alpetoppene han jager, kaller han et av sine ti favorittfjell.

– Denne bakken brukte jeg mye før vi klatret Mount Everest. Jeg startet like nede i svingen her, sier Granheim.

Det er ti år og noen dager siden klatreturen opp verdens høyeste fjell og skikjøringen ned som avsluttet døgnet på nordsiden av verdens høyeste fjell. Økter med bakkeintervaller i ulendt terreng var en del av de viktige forberedelsene. Nå er 42-åringen fra Bærum, som bor store deler av året i den franske alpebyen Chamonix, tilbake på kjente trakter fra barndommen. Denne gangen er målet å klatre til topps på de siste 11 av Alpenes 82 topper over 4000 meter i prosjektets fjerde sesong.

– Det var ikke det jeg hadde sett for meg. Men samtidig har det hele tiden vært et avklart forhold for alle involverte at sikkerheten er prioritet nummer én. Og det har vært utallige ulykker i fjellet på grunn av dårlig sikt, snøskred, steinsprang og andre ting gjerne på de dagene jeg har avstått fra å være i fjellet, sier Granheim.

Granheim liker det historiske draget med at en rekke av de sterkeste osloklatrerne som satte standarden for hva som kunne gjøres i fjellet, har hatt Kolsåstoppen som lekegrind.

– Man har gjerne et forhold til hjemmefjellet. Det viktigste med denne turen er motbakken. Det er lett å finne motbakker i Norge, så nordmenn har gode forutsetninger til å trene til å gjøre prosjekter i høyfjellet, sier Granheim som setter kondisjon høyt i forberedelsene.

Selv om mange topprygger og topper i Alpene vender ut mot stup på tusentalls meter, mener han flere av toppene over 4000 meter er tilgjengelige for folk med grunnleggende bre og fjellkunnskap i orden.

– Det er ting som er ned mot 500 høydemeter fra øverste heis og går i lett terreng. Der trenger man ikke være erfaren alpinist for å klare dem. Det andre ytterpunktet er jo relativt utilgjengelige topper med en serie av utfordringer som alle må løses, sier Granheim som nevner Breithorn blant de lette og utilgjengelige Aiguille Blanche de Peutrey blant mest komplekse klatringene.

For mange dødsulykker

Stein P. Aasheim som selv er meget erfaren ekspedisjonsmann gleder seg over Granheims prosjekt.

– Når Tormod Granheim klatrer alle 4000-meterne i Alpene, så er det kult, syns jeg. Han er godt voksen og det er imponerende at han holder trykket oppe, sier Aasheim.

Det han ikke applauderer er omfanget av den kommersielle driften av turer på verdens høyeste fjell Mount Everest, der store penger er blitt inngangsbilletten i stor grad og står som kontrast til private turer i Alpene.

De siste dagene har dødstallene på Mount Everest eskalert, toppen Aasheim selv var med å bestige i 1985 som en del av den første norske ekspedisjonen. Den gangen var det kun ett annet amerikansk lag på hele fjellet.

Den siste uken har seks personer mistet livet i løpet av seks dager på kommersielle turer.

– Det var helt umulig å tenke seg at det skulle bli snakk om så kommersielle pakketurer på Everest, som var så krevende og utfordrende. Nå har flere mennesker den siste uken dødd av utmattelse og høydesyke på vei ned fra toppen på guidede turer. Det lyder ikke bra. Disse selskapene ønsker klientene opp. De har fått betalt for det og føler opplagt press. Suksess gir kred og nye kunder i neste omgang, sier Aasheim.

Tragedien på Everest

Granheim så selv spriket i ferdigheter blant dem som vil opp på verdens høyeste fjell i 2006, da han selv gjorde toppstøtet på et døgn.

– Everest er jo på en magnet på fjellsportens aller flinkeste, men også på drømmere som ikke har et nært forhold til fjellsport. Vi så folk som ikke klarte å få på seg sine egne stegjern. De var veldig vimsete og mange hadde tilsynelatende dårlig fysiske forberedelser også. Men man skal ikke svartmale det helt, sier Granheim.

Denne uken skrev Everest-guiden Adrian Ballinger, som var på vei opp fjellet og skriver om toppstøtet i sosiale medier, om de dårlige tingene som foregår på fjellet med stjålne oksygenflasker og klatrere som strekker grensene.

Samtidig vet både Aasheim og Granheim hva som skjer når det går fryktelig galt i fjellet. Begge har mistet turkompiser på ekspedisjon.

Selv sto Granheim igjen med triumfen og tragedien etter å ha blitt den første som kjørte nordsiden fra toppen av Mount Everest på ski 16. mai 2006. På toppen hadde de vært to, men på vei ned forsvant kompisen Thomas Olsson ned fjellsiden etter at et rappellfeste røk.

– Det som skjedde på Everest har endret både hvordan jeg lever livet mitt, og hvordan jeg oppfører meg i fjellet og opplever fjellet. Jeg er veldig opptatt av sikkerhet for min egen skyld og andre involverte. Det er en tanke man aldri slipper, sier Granheim som organiserte en leteaksjon som fant turkompisen noen dager senere.

Tidlig i forrige uke var han gjest da den svenske turkameraten fikk sin egen statue i hjembyen Borås. Det var akkurat ti år siden hans mørkeste dag og følelsene kom frem igjen.

– Det var veldig sterkt. Jeg har mange ganger sagt at en av de tingene jeg lærte etter Everest, er at når man opplever noe som er så vondt at språket ikke strekker til, da tar symbolene over. Å sette opp en statue av Thomas i hans hjemby var veldig sterkt, sier Granheim.

Les også: Ekstrem vekst for ekstreme turer

Syk 15 uker i året - best når det gjelder

Her kjemper den norske Strava-eliten  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vis alle stillinger

Se DNtv:

Dette er de vanligste løpefeilene:

 (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.