En langsgående sprekk i den vertikale fjellveggen er akkurat dyp nok til at fingertuppene får tak. Friksjonen i berøringspunktet mellom menneske og fjell, det vil si de få centimeterne av fingrene og klatreskoene til Tina Hafsaas som berører veggen, gjør det mulig for henne å forflytte seg oppover og sidelengs.
Her på Hellerud, øst i Oslo, er fjellet fra naturens side preget av sprekker og svakheter som gjør det spesielt egnet til klatring. Men det koster. Friksjonen i fjellet river i fingrene og medbragt sandpapir gnis over fingertuppene for å fjerne ujevnheter og løs hud.
– Fingrene er det viktigste du har og det er de som er mest skjøre også når det kommer til skader. Men det er de som gjør deg god, sier Hafsaas etter et hopp ned på en av mattene som er lagt ut for å dempe returen ned til bakkenivå.
Denne uken konkurrerer både Hafsaas og samboeren Thilo Schröter i VM i Frankrike, der klatrerne bryner seg på kunstige elementer.
Forskjellige idretter
I starten handlet klatring mest om bestigninger av det som ble sett på som uinntagelige topper. Vågestykkene skapte episke beretninger om menneskelig mot, og ofte overmot med fatale følger. Når verdensmesterskapet nå går inn i finalehelgen i Paris, er klatring blitt en detaljidrett, der grepet om kunstige konstruksjoner oppover innendørsvegger skiller utøverne.
– Det er helt forskjellige idretter. Det er ikke samme greia i det hele tatt. Fjellklatring handler om utholdenhet og ekstremsport. Dette handler mye mer om harde enkle bevegelser. Dette vil jeg ikke si er ekstremsport. Det er ekstremt tungt, men ikke farlig på noen som helst måte, sier Thilo Schröter der han står under veggen som heller lett utover.
Henger i lister
Han er regnet som landets beste buldrer, klatring av korte harde linjer uten tau, som utgjør én av tre disipliner på den internasjonale konkurransearenaen.
Ute i skogen setter fjellet spillereglene for bevegelsesmønsteret. I Paris denne uken er det rutekreatører som gjør alt for å gjøre livet surt for klatrerne.
– Det er et lite nederlag for kreatøren om folk gjør ruten annerledes enn man hadde tenkt, sier Schröter.
– Det er egentlig helt drøyt, men man blir veldig sterk i fingrene, sier Tina Hafsaas og forteller at hun ukentlig gjennomfører tre til fire økter som er spesifikt rettet mot fingerstyrke.
Hun var ranket blant verdens beste juniorer i tauklatring helt til en kyssesyke, som hang i i halvannet år, satte henne kraftig tilbake. Treningen for å komme tilbake er krevende, men ambisjonsnivået rettes mot verdenscupfinaler som betyr at man må være blant de åtte beste.
Krever spesifikk trening
I sommer jaktet de to krevende steinformasjoner i grisgrendte strøk i Sør-Afrika, sammen med flere sterke norske klatrere. Turen var en opptur både klatremessig og sosialt. Men suksess i det fri hjelper ikke nødvendigvis når forflytningene på konkurransearenaen skal foregå innendørs.
Den tidligere landslagstreneren er nå rådgiver for klatre- og samboerparet.
Internasjonalt har det hardnet til i takt med den voldsomme økningen av innendørsvegger verden over. Utendørsidretten har flyttet inn i stadig større grad. Toppene har fulgt etter.
– Det er mange av de gode konkurranseklatrerne som ikke klatrer ute, sier Schröter.
OL-idrett om fire år
I Norge finnes det nærmere 250 klatrehaller og antallet organiserte klatrere i Norge har firedoblet seg de siste 15 årene og teller snart 20.000. Men det er ikke mange som i øyeblikket har det nivået som kreves for å nå opp mot eliten internasjonalt på seniornivå. Magnus Midtbø (27), som har pallplasser fra verdenscupen har signalisert at han velger å droppe VM til fordel for egne mestringsprosjekter i store norske fjellvegger, som Trollveggen.
– Jeg tror ikke man mister så mye styrke, selv om man nærmer seg 30 år. Men jeg tror motivasjonen faller. De fleste som klatrer i verdenscupen begynte å klatre da de var mellom fem og ti år. Det gir mening at man etterhvert går lei av den intense treningen som må til. Veldig mange ender opp med å klatre ute. Det er mer livsstil og sosialt, sier Schröter.
Men at sporten om fire år for første gang har fått innpass i det olympiske selskap, når Tokyo arrangerer sommerlekene, kan endre satsingen for flere.
IOCs ønske om å kombinere de tre grenene buldring, tauklatring og speed-klatring har skapt debatt. Mange av de aktive mener at speed-klatring, der man skal fortest mulig opp veggen, harmonerer for lite med de to andre grenene. Schröter vet ennå ikke om det er veien mot OL han ønsker.
– Det handler litt om genetiske forutsetninger for å bli aller best, men man kan bli nesten best av å ha hodet og trene ekstremt mye og riktig, sier Schröter.
De norske klatrerne som ble tatt ut til VM var: Tina Hafsaas, Hannah Midtbø, Mie Kastet og Sunniva Haave, Thilo Schröter, Rolf-Martin Bjørngaard.
Les hele avisen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.