En «grønn» offensiv på norsk sokkel kan bli en grønn defensiv på land

I debattinnlegg i DN gir Hildegunn T. Blindheim i Norsk olje og gass samfunnsøkonom Asbjørn Torvanger det glatte lag.

Bakgrunnen er en kronikk Torvanger, som er forsker ved klimasenteret Cicero, skrev i DN noen dager tidligere der han tillot seg å stille spørsmål ved klokskapen i å legge hundrevis av kilometer med strømkabler fra land til diverse oljeplattformer for å gjøre produksjonen av et klimaskadelig produkt mer klimavennlig. Blindheim beskylder Cicero-forskeren for å servere «faktafeil» og trekke «åpenbare feilslutninger».

Det forholder seg nemlig slik at elektrifisering av sokkelen er et svært kostnadseffektivt klimatiltak, billigere enn mange andre alternativer, fremholder Blindheim.

Det er ikke vanskelig å finne tall som tilsynelatende bekrefter denne påstanden. Av Oljedirektoratets Kraft fra land-rapport går det for eksempel frem at flere felt som nærmer seg en investeringsbeslutning, har en tiltakskostnad på rundt 1500 kroner per tonn CO2. Det er høyere enn summen av dagens kvotepris og avgift, men det er lavere enn de 2000 kronene regjeringen mener utslipp skal koste i 2030.

Og det er langt mindre enn hva som skal til av avgifter for å få til en rask elektrifisering av hele bilparken. Ifølge Klimakur-rapporten vil det for eksempel være nødvendig med en avgift på 6000 kroner per tonn for å gjøre det regningssvarende for en privatperson å investere i en tung elvarebil i dag.

Samtidig er disse tallene for hva det koster å kutte utslipp på sokkelen egentlig ganske villedende. Mens det er åpenbart at elektrifisering vil ha stor betydning i det norske klimaregnskapet, er det ikke lett å vite med sikkerhet hva som vil være konsekvensen for samlede utslipp i EU.

Det er dette som er Cicero-forskerens hovedinnvending mot strøm til sokkelen. Torvanger som tidligere har skrevet en rapport hvor disse utslippskuttene er forsøkt estimert, mener effekten på europeiske utslipp sannsynligvis være svært beskjeden. Årsaken er at oljesektoren er en del av EUs kvotemarked og at kutt i utslipp ett sted motsvares av økte utslipp et annet sted.

Siden EU har innført en mekanisme som sletter overskuddskvoter, kan man ikke som enkelte i debatten gjør, kategorisk hevde at tiltaket har null effekt. Det har også betydning hvor gassen som ikke brennes i Nordsjøen til slutt havner, om det er innenfor eller utenfor kvotepliktig sektor og om den eventuelt erstatter mer forurensende energikilder som olje eller kull.

Hvis Torvanger har rett og effekten på europeiske utslipp er liten, er det mye som taler for at dette blir veldig dyre utslippsreduksjoner.

For oljeselskapene trenger imidlertid ikke dette å være noe problem. Elektrifisering gjør det mulig for næringen å markedsføre seg som en slags nullutslippsindustri og det uten at det egentlig koster den noe særlig. Som følge av petroleumsskattesystemet betaler selskapene bare en liten del av investeringene og samtidig slipper de å betale en stadig høyere CO2-avgift.

Equinor har anslått at selskapet må investere rundt 50 milliarder kroner for å kvitte seg med gassturbinene. Av denne summen vil selskapet i realiteten betale rundt fem milliarder kroner, anslår forvalter Ole André Hagen i bærekraftsfondet First Impact. Resten kan skrives av på skatten.

Fører alle strømkablene ute i havet til knappere kraftbalanse i fremtiden, vil norske husholdninger risikere et solid påslag på strømregningen i tillegg. Når landbasert industri og transport skal over på strøm de neste årene, vil strømkablene til sokkelen bidra til at det må bygges enda flere vindparker i norsk natur. Viser det seg å være politisk umulig, vil resultatet av den «grønne» offensiven på sokkelen, kunne bli en grønn defensiv på land.

Man kan mene mye om dette. Det mest nærliggende synes å være at det ikke er for sent å snu.