Se til Danmark!

Da meglerhuset Pareto arrangerte det som til da var kjent som den årlige olje- og offshorekonferansen høsten 2020, var det ingen som snakket om olje og gass. Alt handlet om de grønne selskapene som vokste i rakettfart på børsene. De monetært følsomme Pareto-meglerne hadde klokelig sørget for å døpe om arrangementet til «energikonferansen».

Den aller største stjernen på den nordiske børshimmelen var på det tidspunktet det danske energiselskapet Ørsted. Som norske Equinor ble det grunnlagt på begynnelsen av 1970-tallet for å ivareta den danske statens interesser på dansk sokkel under navnet Dansk olje og naturgass. Siden ble det som Equinor delprivatisert. I motsetning til Equinor hadde Ørsted allerede etter finanskrisen bestemt seg for å kvitte seg med selskapets fossile arv og gå fornybart.

Om investorene likte det? Gjett om. Da pandemien brøt ut og oljeprisen gikk i kjelleren, fløy Ørsted forbi den norske oljekjempen i markedsverdi. Equinor ble pepet ut i møte med investorene for manglende tempo i fornybarinvesteringene og meglerhusene ropte «selg». I Finansavisen kåret en spaltist Ørsted til «det perfekte energiselskap».

Se til Danmark, var i det hele tatt omkvedet i norske medier, både blant politikere, kommentatorer og diverse miljøorganisasjoner som ønsket høyere tempo i det grønne skifte generelt og i Equinor spesielt. Ørsted ble trukket frem som et eksempel på hvilken lukrativ fremtid som ventet oljeselskaper som hadde guts til å kvitte seg med den gammeldagse oljen.

«De store finansielle aktørene har skjønt hvilken vei vinden blåser» skrev direktøren for Bjerknessenteret Tore Furevik sammen med tre andre akademikere i Bergens Tidende i desember samme år. Da hadde danske politikere nettopp satt en sluttdato for dansk sokkel. Det skinte gjennom at de fire herrene gjerne så det samme i Norge.

Denne uken la de to selskapene frem sine resultater for 2023. For Equinors del ble det et overskudd på snaue 12 milliarder dollar. For Ørsted et underskudd på drøye 20 milliarder danske kroner.

Selskapet med den lyse fremtiden er gått «på røven», som man sier i Danmark. Gjelden tynger, den aggressive vekststrategien pakkes sammen og ansatte blir sendt på dør. Nå handler det om å overleve. Noe utbytte kan aksjonærene som allerede har sett 70 prosent av børsverdien fordampe siden toppen i 2021, bare glemme.

Nå er ikke aksjonærene i Equinor uten bekymringer de heller. En mulig forklaring på den svake utviklingen på børsen, er at investorene frykter at selskapet vil bruke alle oljepengene på å investere i ulønnsomme fornybarprosjekter i stedet for å øke utbyttet.

Det ligger en moral i denne historien. Og det er ikke at olje og gass alltid vil lønne seg, eller at investeringer i fornybar energi alltid vil være pengesluk. Det er heller ikke at markedet fra tid til annen tilsynelatende tar farvel med rasjonelle kalkyler og setter kursen basert på teorien om at det finnes en enda større idiot som står klar til å kjøpe dine overprisede aksjer.

Det er det helt banale faktum at det ikke er lett å forutse fremtiden, hvilke selskaper eller næringer som vil lykkes og hvilke som vil gå under.

Det er for tiden svært mye ønsketenkning i skjæringspunktet klima-, energi- og industripolitikk. Støre-regjeringen har stablet på bena et enormt subsidieapparat, der flere titalls statlige milliarder kroner skal brukes på å utvikle nye, grønne næringer i Norge som havvind, batterifabrikker eller hydrogenproduksjon.

Foruten at det haster å stoppe klimaendringene, blir offentligheten også fortalt at det haster av en mer forretningsmessig grunn. Hvis Norge er for sent ute, vil noen andre ta føringen i det som blir fremtidens lønnsomme industrier.

Vel, få var tidligere ute enn danskene var med Ørsted. Slik det ser ut nå, skal en ikke utelukke at den grønne ledertrøyen på et eller annet tidspunkt legges ut for salg.